Endelig praktiserer jeg zen igjen: Klosterliv i Korea

Det har vært en lang bloggpause herfra. Ulempen med å skulle blogge samtidig som du reiser er at du opplever nye ting før du rekker å sette deg ned å skrive om det du allerede har opplevd. Så da fungerer tilsynelatende min psyke slik at jeg ikke får skrevet om noe som helst.

Derfor tar jeg nå bare tyren ved hornene og blogger om nuet. Så får jeg heller komme sterkere tilbake med ting som har skjedd - og steder jeg har opplevd - i månedene siden forrige blogginnlegg.

Sist jeg blogget befant jeg meg i Kina. Siden da har jeg besøkt Japan, Vietnam, Thailand og Taiwan.

Nå har jeg oppholdt meg en hel måned i Gyeryong- et par timers kjøretur syd for Seoul. Her tilbringer jeg alle døgnets timer i Musangsa tempelet. De første to ukene deltok jeg på avslutningen av den årlige sommerretreaten deres: Kyol che. Munkene og nonnene - som tilhører Kvan Um som er en retning innenfor koreansk zen knyttet opp til Jogye ordenen (som igjen tilhører Rinzai zen skolen som jo jeg praktiserer i hjemme i Norge) - tilbringer 3 måneder hver sommer og vinter i retreat. Det innebærer at de i 6 av årets måneder praktiserer meditasjon, bukking og resitasjon rundt 11,5 timer i døgnet uten å snakke (så fremt ikke arbeidsoppgavene dine krever at du snakker). På toppen av disse timene kommer arbeidsoppgaver i tempelet, begravelsesritualer og andre sermonielle plikter som følger med å være et koreansk tempel, to ukentlige intervjuer med læreren, formelle måltider og å ta vare på slike som meg som kommer for å praktisere sammen med dem for en kortere eller lengre periode.

Å få praktiser zen igjen, til og med i en form som er relativt velkjent for meg var som å komme “hjem”. Hvert tempel og kloster jeg har fått anledning til å besøke og praktisere i på denne turen har bekreftet at det er zen buddhist jeg er. Det er denne praksisen jeg trives med og dette er menneskene som snakker det spirituelle språket jeg klarer å identifisere meg med. Jeg møter selvsagt på ting som føles fremmed for meg her også (som å spise formelle måltider med fire boller og en del teorier om gjenfødelse og karma), men det som føles bra overskygger disse.

Musangsa er et internasjonalt zen tempel og hovedspråket er engelsk. De faste beboerne utgjør en sammensatt gruppe av hyggelige folk fra forskjellige kanter av verden: for noen uker siden befant jeg meg i en taxi med en koreansk sjåfør, en russisk nonne, en meksikansk munk og en jente fra Kazakstan. Kvinner og menn praktiserer sammen og selv om man skiller mellom ordinerte og legfolk er ikke reglene for hierarki spesielt strenge med tanke på at jeg befinner meg i Øst-Asia. Stedet er utrolig vakkert og ligger fint til på en fjellside, men nært nok sivilisasjonen til at en bra kaffebar befinner seg 20 minutter unna til fots. Nå har høsten kommet så det er ikke lenger så varmt og fuktig heller.

Jeg er rett og slett veldig glad for å være her. Så de opprinnelige 2 ukene jeg hadde planlagt ble utvidet med 4 til. Skuldrene mine har senket seg og jeg nyter vakre soloppganger, nærstudier av et intenst innsektsliv, kattekos og bra veganmat. Nå som Kyol che er over har jeg fritid som jeg kan bruke til å studere og meditere på egenhånd. Hver eneste dag lærer jeg noe nytt bare av å leve i et fullstendig buddhistisk miljø omgitt av mennesker som har dedikert hele livet sitt til dette.

Selv om vi er i “lavsesong” står vi opp klokka 4 hver dag og møter opp i meditasjonsrommet for å gjøre 108 prostrasjoner (strengt tatt gjør vi nærmere 150 av dem - helt ned på gulvet og opp igjen - før frokost). Deretter er det chanting i Buddhahallen før vi avslutter med en halvtimes meditasjon før frokost. For meg er det fritt program etter dette, kun avbrutt av måltider og oppvask, frem til klokken 6 på kvelden hvor det igjen er chanting og meditasjon i et par timer. Pliktene mine består av å vaske noen kontorlokaler. Leggetid er rundt 9.

Noen dager arrangeres det aktiviteter som besøk til andre templer, fjellturer og kafebesøk, og jeg har til og med vært med på tur til Seoul og en særs ærverdig mottakelse på Hilton til ære for nonner, munker og utenlandske deltakere som har gjennomført sommer Kyol che (der slapp jeg ganske billig unna med mine ynkelige 2 ukers deltakelse må det sies). På tirsdager er det husmøte og kinokveld (med et noe underlig program så langt: Først tilbud om å se “The Fast and the Furious” på kino i forrige uke, før de denne uken valgte å se første episode av en heller merkelig russisk tv-serie som blant annet handlet kvinnelige roboter som ble brukt til ting man ikke driver med i kloster).

Det eneste jeg har å utsette på dette stedet er at det ikke finnes en eneste stol her: Ikke-asiatiske rygger blir litt slitne av å sitte på gulvet hele tiden. Jeg er ikke så veldig stor tilhenger av de 108 prostrasjonene heller, men det må ingen si til noen fordi da risikerer jeg å bli oppfordret til å gjøre uendelig mange flere (det går rykter om folk som gjør 3000 om dagen). Men jeg er ikke det minste i tvil om at jeg befinner meg akkurat der jeg skal være akkurat nå.

Mine dharmasøstre del 1: Flyseter og sinne

Jeg visste det ville bli problemer da jeg så at det satt to safrankledde munker på seteraden min da jeg skulle fly fra Bodhgaya i India. Alle rundt dem begynte å le og diskutere høylydt, mens de to munkene ganske tydelig ga uttrykk for at de ikke var så fornøyd med synet av meg som målrettet var på vei mot det ledige setet. Alle seteradene rundt var fylt opp av kvinnelige, thailandske pilgrimer som hadde vært på tre måneders retreat på buddhistenes helligste sted.

Den ene mannen blant dem ble utpekt til å flytte på seg og jeg fikk plass ved siden av to kvinner. Alle er smilende og hyggelige og jeg godtar selvsagt å bytte plass. Det er ikke så farlig hvor jeg sitter, og jeg er jo også en smilende og hyggelig en. Jeg har interessant prat med hun i setet ved siden av meg, alle syns det er fantastisk at jeg er buddhist og mediterer, jeg blir invitert til å bo hos en moderlig og smørblid thailandsk dame bosatt i Bodhgaya neste gang jeg kommer dit, jeg får godteri og godord. Ingen skade skjedd.

Men så er det jo ikke helt greit likevel.

Vi skal ikke godta at en gruppe mennesker definerer en annen gruppe mennesker som noen man av prinsipp ikke kan dele seterad med. Hadde jeg vært vitne til at en det ble gjort masse omrokkeringer fordi en svart mann var tildelt sete sammen med to hvite kvinner håper jeg at jeg hadde sagt fra.

Høyt.

Hadde jeg hatt en atferd eller fremferd som kunne være til stor sjenanse skulle man selvsagt flytte på meg, men all den tid jeg verken lukter vondt eller tafser på munker så er det uakseptabelt. Jeg har aldri en gang tenkt tanken om å be om å få bytte plass selv om jeg har vært skviset mellom to store menn på et fly. Og det til tross for at jeg har flere erfaringer med at ukjente menn har tafset på meg, riktig nok aldri på fly, men på tog, trikk og buss. Hvor mange safrankledde menn har blitt utsatt for det samme?

Vi har lest om ortodokse jøder som ikke kan dele seter med kvinner og som derfor forårsaker flyforsinkelser og mye styr. Jeg har alltid tenkt at jeg er en sånn som ikke aksepterer å bytte sete fordi det er diskriminerende og det skal man ikke godta at man blir utsatt for. Men når alt kommer til alt så går jeg altså med på det. Med et smil. Fordi jeg ikke ønsker å lage noe styr, fordi folk er hyggelige og søte, fordi jeg tenker at jeg uansett ikke kan revolusjonere theravadabuddhismen. Fordi jeg ønsker å være en snill og grei person i verden. I sannhetens navn er det kanskje lettere for meg å svelge fordi det er “mine folk” og ikke ortodokse jøder også.

(Theravada buddhisme er den eldste formen for buddhisme og den som hovedsakelig praktiseres i Thailand, Myanmar, Sri Lanka, Laos og Kambodsja. Formen kan beskrives som en slags ur-buddhisme i og med at de baserer seg mer på Buddhas «direkte lære» i paliskriftene enn Mahayanabuddhismen som jeg tilhører).

Før jeg reiste på denne turen var jeg jo forberedt på at jeg kom til å støte på ting som vil gjøre meg sint, fortvilet, trist og oppgitt. Det er jo ikke en eneste av de store religionene som ikke har lange, gode tradisjoner for å behandle kvinner dårlig. Selv om jeg er buddhist er jeg fremdeles feminist, og i land hvor det står dårlig til med både menneskerettigheter og likestilling er det til tider uendelig mye å fortviles eller bli forbannet over. Det var flere som i forkant av avreisen min lo litt av mine intensjoner om å ikke bruke så mye energi på å bli sint eller frustrert og heller fokusere på at jeg bare er en “gjest” uansett. Uavhengig av om du er buddhist eller ei er du som kvinne smertelig klar over at du rundt omkring i verden vil bli nektet adgang til ting (stort sett hellige steder), at du blir betraktet som uren i religiøse sammenhenger og at du generelt regnes som mindre verdt enn mennesker født med penis.

Noen blir overrasket over at dette gjelder for buddhismen også. Buddhister har et ufortjent godt rykte. Den slags er jo en sjeldenhet i seg selv. Men de er ikke alltid så fredfulle og snille som verden vil ha det til. De kan både være rasistiske og misogynistiske og få steder er dette synligere enn i Myanmar. De fleste har fått med seg den umenneskelige behandlingen Rohingya minoriteten blir utsatt for, men de færreste er klar over at det også er landet hvor kvinner har blitt fengslet fordi de har hatt et ønske om å utøve religionen sin.

Å bytte et sete på et fly er lite i denne sammenhengen. Men selv om jeg smiler og bytter sete der og da, blir jeg provosert i ettertid. Fordi det bare er en liten del av en større helhet. En helhet hvor kvinner er mindre verdt uansett hvor iherdig og oppriktig de praktiserer religionen sin. Når jeg tok i øyesyn premissene for kvinners religionsutøvelse på Pa Auk stikker det dypt. Kvinner gis rett og slett ikke de samme mulighetene for å oppnå det samme som menn uansett hvor mye innsats de legger i det. Fordi mennene er tildelt en hel kortstokk av trumfkort uten å ha gjort det minste for det (det skal jeg fortelle mer om i den neste delen av dette blogginnlegget).

Sinne er en vanskelig følelse. Blant mange buddhister beskrives den som gift og en av de følelsene som alltid står i veien for visdom og opplysning. Samtidig brøles det, slås det og utageres det av de gamle zenmesterne i stort monn. For meg er sinne en zenbuddhistisk gåte, en koan. En tilsynelatende uløselig gåte som jeg stadig jobber med å finne en løsning på. Jeg er ikke “sinnabuddhisten” uten grunn.

Men jeg vet også at sinne mitt over urettferdighet og diskriminering kommer fra et bra sted. Det kommer fra en høyere sannhet enn den som reduserer sinne til gift. Sentralt i buddhistisk filosofi står teorien om ikke- dualisme; om alle tings sameksistens. Ingenting er bare svart og hvitt, men både ikke-svart og ikke-hvitt, både svart og hvitt og verken svart eller hvitt (enkelt ikke sant?). Det finnes ikke noe grunnlag for å diskriminere mennesker på bakgrunn av en dualitet som kjønn i et buddhistisk verdenssyn. Jeg håper derfor å kunne ta dette sinnet mitt og bruke det til å jobbe for endring.

At alt kontinuerlig er i forandring er Buddhas aller første læresetning og det er på tide at det kommer kvinnene til gode. Slik at de ikke lenger ser på seg selv som et resultat av dårlig karma, slik at ikke munker blir gitt forrang foran nonner selv i Norge, slik at det norske buddhistforbundet forstår at de kunne brukt kreftene sine på å forbedre kvinnenes posisjon fremfor å gå til kamp mot dumme tv-program på feilaktig grunnlag, slik at nonner rundt om i verden ikke lenger har langt dårligere materielle, intellektuelle og spirituelle vilkår. Lista er uendelig og det vil gjøre meg lykkelig hvis jeg kan bidra med den minste ting for å bidra til det.

Ingenting er tapt fordi jeg går med på å bytte sete. Jeg er fremdeles sint og kanskje kan jeg komme til å brøle.

Enkelt liv, uendelig mange varmegrader, tusenvis av mediterende

Jeg er ute av skogsklosteret. Jeg overlevde.

Tiden jeg tilbragte på Pa auk lærte meg at jeg overlever følgende:

• Å sove på gulvet på en plastmatte og noen tynne vattepper

• Ikke noe mat etter klokken 12 på formiddagen.

• Stå opp klokken 03.30

• Til tider 45 varmegrader og luftfuktighet opp mot 98%

• 4 -5 meditasjonsøkter a 1,5 time om dagen i et rom sammen med 500 andre - uten noen form for temperaturregulering overhode

• Slanger og skorpioner (møtte en av hver…iik)

• Dusj i kaldt - og brunfarget - vann ved hjelp av et øsekar

• Å dele rom med en jente som var halvparten så gammel som meg selv, med store behov for omsorg og som utelukkende leste bøker om hvordan man skal mestre et ustoppelig sinne

Det jeg ikke overlever er når du kombinerer ovenforstående punkter med følgende:

• Matforgiftning som resulterte i 20 toalettbesøk i døgnet kombinert med total vannmangel. Vann til toalettet måtte bæres i bøtte tre bratte etasjer opp en gang per toalettbesøk.

Det siste punktet medførte at jeg måtte forlate Pa auk etter ti dager. Etter halvannet døgn uten vann på rommet måtte jeg bare innse at det ikke var bærekraftig lenger og ta inn på hotell. Der måtte jeg ligge på tørk under AC mens jeg forsøkte å få orden på magen.

Fram til jeg var jeg faktisk overrasket over hvor bra jeg klarte meg på Pa Auk. Jeg trodde jo jeg skulle bo i jungelen, men det viste seg at det var forbeholdt menn. Så jeg bodde i en slags liten landsby bestående av småhus og noen større bygninger. Men rommet hadde ingen møbler. I følge klosterreglene skal du ikke sove i høye, myke senger eller sitte på høye stoler. Så jeg oppholdt meg mer eller mindre på gulvet i ti dager.

Varmen var en stor utfordring. April er den varmeste måneden i Myanmar og selv lokalbefolkningen klager over at det er i tøffeste laget. Når jeg sto opp om morgenen var temperaturen på det laveste, men da var luftfuktigheten opp mot 98% (jeg lurer på hva som skjer hvis den fuktigheten øker med 2% - drukner man da?) - alle klærne mine fikk saltrenner. Det er et under at jeg ikke mugnet egentlig. I likhet med de andre tilreisende fikk jeg kløende utslett over det meste av kroppen på grunn av kombinasjonen varme, fukt og skittent vann. Det fantes ikke nedkjøling overhode (dvs. for kvinnene…mennene derimot). Noe sted. Hadde det ikke vært for vifta jeg fikk kjøpt meg etter den første natta hadde jeg antageligvis forduftet.

Jeg må nok medgi at jeg har meditert bedre andre steder. Varmen gjør rett og slett ting med kroppen som gjør det veldig, veldig tungt: Til og med de aller mest erfarne nonnene (som kan meditere i mer enn 4-5 timer uten stans) beskrev at de hadde problemer. Kroppen hovner opp og samler på vann - og kombinasjonen av dårlig sirkulasjon og masse stillesitting er rett og slett ikke spesielt gunstig. Vanligvis kan jeg sitte fullstendig stille opp i mot en time uten å få altfor mye vondt i kroppen. På Pa Auk klarte jeg maksimalt 25 minutter.

Samtidig forsøkte jeg å følge meditasjonsinstruksen jeg fikk - så jeg prøvde meg også på en litt annen teknikk enn jeg vanligvis bruker. For så vidt interessant, selv om det ikke var helt min kopp te. Der zen slipper deg ut i jungelen uten kart og kompass, har Theravadatradisjonen en helt klar reisebeskrivelse fra A til Å. På de ti dagene jeg var der klarte jeg å karre meg opp to trinn (av sikkert noen hundre). Jeg skal forsøke å skrive mer om dette når hjernen min ikke er så varmeskadet som den er per nå. Men jeg kan avsløre såpass at jeg i hvert fall fikk en leksjon i ydmykhet.

Siden jeg har planlagt hele turen til Myanmar som en full sjømann presterte jeg også å dra til Pa Auk på den absolutt travleste tiden av året. I midten av april feires burmesisk nyttår med en vannfestival som foregår over flere dager, og som jeg dessverre fikk “nyte” i fulle åndedrag siden festens kulminasjon fant sted samme dag som jeg rømte fra klosteret. Burmeserne nøyer seg ikke med å kle seg ut, spille enormt høy tekno og å sprute absurde mengder vann på dumme tilreisende som blir sendt ut etter kontanter når hun egentlig burde vært sengeliggende. De drar til meditasjonssentre i flokkevis - visstnok gjennomfører så mye som 30-50% av befolkningen en eller annen form for meditasjonsretrett i dagene rundt nyttår. Noen tilbringer noen dager eller en uke, mens andre tar en korttids ordinasjon (en måneds tid - et stort antall burmesere av begge kjønn går i disse dager rundt med barberte hoder). Normalt oppholder det seg rundt 1100 mennesker på Pa Auk. Da jeg var der var vi på det meste 2300.

At vi var rundt 1000 kvinner som mediterte på Pa Auk mens jeg var der var litt slitsomt rent praktisk, Men også ufattelig fint. De burmesiske kvinnene fløt gjennom meditasjonshallen som svale siv. Alle ikledd yogi-uniformen (som også jeg gikk med): Brunt, langt skjørt, hvit bluse og brunt skjerf pent dandert over skuldrene. Kvinnene som omga meg var alt fra 12 til sikkert 80 år. Ikke bare var de stille og dypt konsentrerte, selv de eldste damene satt rett på gulvet. Selv har jeg tatt med meg meditasjonspute hjemmefra og selv med den slet jeg enormt med vondt i ben og hofter. Disse damene satt stort sett som saltstøtter. Og det var stille. En utrolig opplevelse som ga meg en innsikt i burmesisk kultur som jeg ikke ville fått på noen annen måte.

All maten som blir servert blir laget av frivillige fra landsbyen som ligger i nærheten av Pa Auk. Store mengder mennesker møter opp lenge før hanen galer for å lage frokost og etter solnedgang sitter de fremdeles og hakker løk, og chilli, renser grønnsaker, skrellet hvitløk, vasker og fikser. Jeg ble like rørt hver gang jeg så den lille hæren av lokale som utrettelig jobbet for at vi kunne sitte og meditere dagen lang.

I bunn og grunn tror jeg egentlig ikke at det er fordi jeg er utrolig hardfør at jeg overlevde oppholdet på Pa Auk - det var fordi jeg var omgitt av alle disse kvinnene og frivillige. Burmeserne er de noen av de snilleste og blideste folkene jeg har møtt. Hver eneste dag var det hundrevis av jenter og kvinner som smilte og lo til meg eller hjalp meg med noe. Samtidig som de viste en standhaftighet i meditasjonspraksisen sin som flere av oss kunne lære noe av. For meg ble nok dette spesielt sterkt fordi jeg også fikk oppleve hvor tøft det kan være å være kvinnelig buddhist og kanskje spesielt innenfor Theravada. Men det temaet fortjener et eget innlegg.

Alt i alt: Fornøyd med oppholdet på Pa Auk. Hvis jeg skulle dratt tilbake ville jeg dratt i en kaldere årstid. Et fint sted å praktisere (spesielt hvis du er mann). Møtte en mengde fantastiske mennesker.

På vei til Pa-Auk skogskloster

De neste to ukene skal jeg tilbringe i Pa- Auk klosteret i Mawlamyine i Myanmar. Det er et gigantisk Theravada sted med opptil 1100 munker og nonner.

Jeg er mildt sagt skremt.

Etter at jeg hadde gjort alle forberedelsene til å dra dit oppdaget jeg at jeg har valgt den varmeste måneden i året. Det er en opplevd varme på rundt 45 grader i skrivende stund og luftfuktighet som vaker opp mot 85%. Etter at jeg kom til Myanmar har jeg stort sett holdt meg innendørs med air-condition midt på dagen. Jeg tviler sterkt på at de har AC i klosteret. Etter å ha studert bildene på internett møysommelig har jeg ikke klart å finne spor etter vifter en gang. Så det skal bli interessant å se om jeg kommer til å mugne eller i aller verste fall fordufter.

Dessuten må jeg avlegge vanlige Therevada “løfter” (precepts) som ved siden av en rekke etiske regler også forplikter meg till ikke å spise etter “noon”. Frokost blir servert 05.45 og lunsj 10.15. Etter det er det ikke mer mat å få. Det ryktes at du kan få utvannet fruktjuice i løpet av ettermiddagen, men det synes som en særdeles mager trøst. Jeg forsøker å tviholde på tanken på det skal bli en interessant opplevelse, men må innrømme at jeg er noe vaklende i troen.

Tanken på å stå opp kl 03. 30 og meditere 14 timer om dagen er barnemat mot sult og varme, men jeg har blitt overrasket før.

Det er for mye å ta innover seg at “skog” i tropiske strøk er jungel . Og at jeg vet det er slanger der - som jeg har et fobisk forhold til.

Så: Skremt og spent. Jeg hører fra meg fra den andre siden.

En vaskeekte lama - eller da jeg nesten fikk en guru

Da jeg var på Kopan (for det som nå føles som en liten evighet siden) ble jeg presentert for en reinkarnert lama.

Han dukket opp to kvelder for å gi det vi i zen kaller en «teisho» – som kan oversettes til foredrag eller tale, men som mer «åndelig beveget» (i mangel av bedre ord...) enn akademisk.

Charok Lama er 23 år, ser ut som en guttunge, har vært munk siden han var baby og studerer nå på Sera Jey universitetet for høyere buddhistiske studier. Det er kanskje ikke så overraskende at jeg er skeptisk til «guruer» og opphøyde mennesker. Men denne unge lamaen bergtok meg og for første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg hadde møtt et opplyst menneske.

Fascinerende.

Den første kvelden tok han alle de hundre tilstedeværende med stor storm. Jeg har aldri tidligere vært vitne til et menneske som har snakke med så stor overbevisning, inderlig hengivenhet og tilstedeværelse om noen av de mest sentrale temaer innenfor buddhismen. Det føltes som om han snek seg inn i bevisstheten min, og brukte mine egne oppfatninger av virkeligheten - og følelsene som oppsto i meg der og da - slik at jeg selv kunne se hvordan det er fatt med meg. Når han i etterkant påpekte hvilke grep han bevisst hadde brukt for å fremprovosere denne effekten var jeg ikke langt unna å rope: «Ta alle pengene mine! Jeg legger hele skjebnen min i hendene dine O store Guru! Vis meg hvordan jeg skal leve!».

Jeg overdriver selvsagt. Men den kvelden snuste jeg litt på hvilke følelser som er sving hos folk når de gjør sånt. Der og da hadde jeg oppriktig følelse av at han kunne lære meg noe jeg ikke ville være i stand til å finne ut på egenhånd. Og at jeg burde oppsøke ham flere ganger.

Han var nesten like overbevisende og sjarmerende den andre gangen vi møtte ham. Men jeg var bedre forberedt den kvelden. På det tidspunktet hadde vi, på kurset jeg deltok på, blitt presentert for en rekke «vitenskapelige bevis» for reinkarnasjon i seg selv og hvordan man finner fram til reinkarnasjoner av lamaer og andre høytstående vesener.

Når en lama dør bygges det en spesiell kremasjonsovn som bare skal brukes for ham. Etter at liket er brent leter man nøye gjennom asken etter tegn: både på graden av opplysning hos den avdøde og hvor reinkarnasjonen er å finne. På Kopan har de et relikvierom hvor vi fikk se noen av disse bevisene: Beinrester og det de kaller «perler», og en rekke blod-, hjerne- og tungerelikvier. I asken finner man også det de mener er avtrykket av en babyfot som peker i retningen reinkarnasjonen befinner seg. Disse tegnene tolkes så både av høytstående geistlige og av spesielle astrologer, og man starter letingen etter et barn i passende alder som bor på forutsett sted. Barna «testes» så på ulike vis og når man tror man har funnet den rette må han godkjennes av Dalai Lama som en reinkarnasjon av den spesifikke lamaen.

Jeg er enten for høflig, for feig eller for lat til å stille kritiske spørsmål (som de nok uansett hadde hatt gode svar på). De fortalte imidlertid om én lama ikke hadde etterlatt seg noen tegn i kremasjonsasken fordi temperaturen hadde vært for høy i ovnen. Noe som gir meg de vitenskapelige bevisene jeg trenger for at disse tegnene nok heller har sin årsak i kremasjonsmetodene enn med reinkarnasjon.

Så jeg tror jo ikke Charok Lama er en reinkarnasjon av en tidligere mester. Men det betyr jo nødvendigvis ikke at han ikke har masse å fare med likevel og sikkert kunne lært meg både dette og hint om meg selv. Det var ikke noe tvil om at han har mye kunnskap og at en oppvekst i kloster under omfattende åndelig veiledning former deg som menneske. Men når jeg kom til stykket skjønte jeg vel at jeg overhode ikke var så klar for å få en tibetansk guru som jeg trodde etter det første møtet.

Det kan nemlig hende at jeg rett og slett ble litt spirituelt forført den første kvelden.

Jeg hadde blitt forført av et språk jeg ikke har hørt før. Det språket du får når du har vokst opp i den overbevisning om at du er født med helt spesielle egenskaper. Selvtilliten du får når folk ikke stiller noen som helst spørsmål ved din berettigelse til å belære folk eller veilede dem spirituelt. Det språket du får når du er hellig overbevist om at det du snakker om er fullstendig sant. Jeg tror det er veldig god leveregel å være forsiktig når noen flørter litt for heftig med synet du har på deg selv, verden og selveste livet.

Vi driver jo ikke med sånt i zen. Noe av det jeg så langt har satt aller mest pris på ved å lære mer om andre buddhistiske tradisjoner på denne turen er hva det lærer meg om zen. Ting settes i relieff og får meg til å stille spørsmål både ved zen og hvordan livet leves.

I zen heter det «great doubt - great enlightenment». Kun ved å nære en dyp tvil ved alt rundt og i deg selv kan du ha et håp om det minste glimt av opplysning (zen er ikke spesielt forførerisk som du kanskje skjønner). Ingenting er gitt, ingenting kan læres fra en bok. Du må gi deg i kast med verden med stor tvil, stor tro og stor utholdenhet, og kun på denne måten kan og må du selv erfare hva som er sant og riktig.

Portrett av lamaen som veldig ung mann

23 år og mangler ingenting - bortsett fra en løsning på det med døden

Sangchhen Dorji Lhuendrup klosteret i Punaka er det eneste stedet i Bhutan hvor kvinner kan få en høyere buddhistutdannelse. Det er også et av særs få steder hvor kvinner kan praktisere (1 av 4 hvis jeg husker rett - i et land hvor visstnok 10% av befolkningen befinner seg i et kloster). Stedet har eksistert i en ti års tid og ble startet av dronningmoren som bor et steinkast unna høyden klosteret ligger på.

Jeg ser ut som jeg har solgt smør og fått gode penger for det. Sånn kan det gå når man får en mulighet til å ta et bilde.

Jeg fikk mulighet til en lengre prat med en av nonnene som holder til der (pinlig nok husker jeg ikke navnet hennes, men dere kan ta mitt ord på at det sikkert inneholdt en d og z). I en alder av 23 år hadde hun allerede vært nonne i 5 av dem, og studerer eller praktiserer fra fem om morgenen til ti om kvelden. Hver eneste dag, med unntak av lørdager. Likevel hadde hun dårlig samvittighet for om hun ikke brukte tiden sin godt nok, feks når hun måtte holde senga på grunn av migrene.

Da jeg spurte henne hva som hadde fått henne til å velge klosterlivet fortalte hun at det hadde begynt med at hun ble veldig redd for å dø og at den eneste løsningen på det var buddhisme. Hun var redd for alle syndene hun hadde gjort og at hun ville få en veldig dårlig gjenfødsel.

Jeg fikk meg ikke til å spørre hvor mange synder det er mulig å ha gjort i en alder av 23 - etter å ha bodd de første 18 årene av sitt liv i en liten landsby sør i Bhutan. Hva galt kan et skoleflinkt og pliktoppfyllende vesen ha gjort? Hun slo meg ikke akkurat som en som hadde noen ville ungdomsår bak seg. Hun hadde ikke utstrålingen til en som dreper kattunger med kaldt blod heller. Tvert i mot var hun svært barnlig og uskyldig i sin framferd, men med et dypt alvor når det gjaldt religion og framtidsplanene sine.

Om fire år vil hun være ferdig med utdannelsen sin og da er planen å dra opp i fjellet for å leve i en hule som eremitt. De driver fremdeles med det i Bhutan. I Nepal klagde de over at alle meditasjonshulene sto tomme oppe i fjellene, men i Bhutan virket det nesten påkrevd å enten være 3, 6 eller 9 år i retreat. Nonnen jeg snakket med håpet å gjøre det for resten av livet. Hun hadde en onkel, som var munk høyt oppe i systemet, og han hadde overbevist resten av familien hennes om at dette var en god ting å gjøre. Så onkelen og resten av familien vil betale for det hun trenger der oppe i fjellet og også bære opp mat og utstyr til henne med jevne mellomrom.

Da jeg spurte henne hvorfor det var viktig for henne å gjennomføre en slik retreat var svaret at det var det eneste som kunne redde henne i døden (nok en gang: hva galt kan hun ha gjort?) og at det eneste hun fryktet i livet var å dø før hun kom seg opp dit. Jeg måtte spørre om hun ikke fryktet bjørnene, leopardene (og yetiene og andre skumle vesener som lever i Himalaya), men kanskje først og fremst den drepende kulden? Men hun holdt hardt på at hun ikke fryktet annet enn ikke å komme seg opp dit. Hun lovet meg imidlertid å studere de tibetanske praksisene hvor man visstnok skal være i stand til å produsere all varme man trenger, uansett temperatur, veldig nøye.

Vi snakket også litt om savn. Hva hun savner i klosteret og hva hun kan komme til å savne under retretten. Overraskende nok var svaret “ingenting” (ikke engang sjokolade, god kaffe, en kinofilm i ny og ne). Hun er svært tilfreds med livet hun lever og føler seg veldig heldig som kan utforske det største mysteriet (døden). Har hun erfart nok til å vite hva hun savner eller kan komme til å savne. Er det bedre å være uvitende eller å vite når man skal gi avkall på ting folk ute i verden tar for gitt? Hun var bevisst påpasselig med ikke å danne veldig nære relasjoner med andre mennesker fordi hun ikke ville sette seg i en situasjon hvor det ble vanskelig å leve uten dem.

Da jeg spurte guiden min om han ikke savnet foreldrene sine da han ble sendt bort på internatskole i en alder av 6 år gikk det opp for meg at jeg faktisk stilte galt spørsmål. Foreldre for ham var noe helt annet enn for meg. For en person som må skaffe penger selv fra 7 års alderen av (og som har spist norsk bistandsfisk på boks bare ti år tilbake) er ikke foreldre nødvendigvis omsorgspersoner eller noen som passer på deg. Da kan du være fornøyd med å bo et sted hvor du får mat og er omgitt av vennene dine. Innimellom vet man så lite om verden og stiller dumme spørsmål.

Da jeg dro fra klosteret lovet jeg å be for henne på alle de hellige stedene jeg er i ferd med å besøke. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at jeg ikke drev på med sånt. Hun virket veldig overbevist om at ville være veldig positivt for hennes utsikter til å tilbringe resten av livet i en liten hule oppe på et veldig høyt fjell. Så jeg prøver i det minste å tenke på henne hver gang jeg blir presentert for et nytt tempel, hellig sted eller Buddha statue. Og jeg har en bitteliten nonne som kommer til å be for at jeg skal nå opplysning eller bli gjenfødt i en spektakulær form langt der oppe på fjelltoppen mens hun prøver ikke å bli spist av en bjørn.

Forunderlige ting i Bhutan

• Smørfetisjime: De er utrolig glade i smør: Som ofring i templer (i form av smørskulpturer (thorma), det ble brukt som betalingsmiddel frem til midten av 70-tallet, og anvendes i vulgære mengder i mat. Dessuten er de overbevist om at “smør-te” hjelper mot alt fra høydesyke til forkjølelse.

• Alkohol: Det ofres alkohol templene også. Vanligvis i form av Ara (en form for risvin eller -sprit) eller Bhutansk whiskey. I østbhutan blir du visstnok servert ara allerede til frokost, med for eksempel egg, ris eller smør (selvsagt).

• Befolkningen er utrolig glade i chilli, som de tørker alle steder med sol. Det gjør at du finner hele tørkede nedfallschilli absolutt overalt.

• I oktober gjennomføres det en nakendans-festival i Bumthang hvor unge menn iført masker danser rundt et stort bål. Ved å gjøre det og å hoppe gjennom ilden blir du befridd fra syndene dine. I følge lokale bedrevitere gjør kulda at det “ikke så mye å se”. Men halve landet drar dit for å se likevel og gir gjerne sine vurderinger av det “de (ikke) har sett”.

• Tørket ost: Det henger kjeder med tørket ost overalt og en liten bit skal kunne mette deg i timesvis. Visstnok er det beinhardt (tar noen hundre bhutanske jeksler i året) og kalles “Ha-knokler” på folkemunne fordi osten blir produsert av folk fra Ha-området helt vest i Bhutan.

• Ekteskap blir ikke sett på som så viktig. De er stort sett bare samboere og “gift i egne øyne” og gjennomfører ingen ritualer eller fester i sammenheng med ekteskapsinngåelse. Hvis de får barn går de til et offentlig kontor og får en “ekteskapsattest” for å sikre at barnet får statsborgerskap. Skilsmisse er relativt vanlig og ikke noe som sees på som særlig farlig.

• Polygami er fullt akseptert. Den fjerde kongen (som fremdeles lever, men har abdisert) har fire koner (fire søstre intet mindre). Visstnok er det også akseptert at kvinner har flere ektemenn, men alle jeg snakket med mente det var mer problematisk, men at de hadde hørt om noen som levde lykkelig på den måten.

• Du må aldri sove i en bil som frakter kjøtt. Da kommer det ånder og de er skumle.

• Alle hus bygges med tørkeloft til korn og grønnsaker. Selv parlamentsbygg.

• Selv om det er et fjelland driver de ikke med sauer og geiter. Sauehold kan bli foreskrevet deg av en spirituell mester hvis du sliter med sykdom. Da må du ha sau utelukkende som kjæledyr. Geit liker de ikke noe særlig.

• Når noen dør skal du ikke gråte. I likhet med alle andre himmalayabuddhister tror bhutanere at bevisstheten befinner seg i bardo når man dør. Gråten til de etterlatte blir til regn i bardo og gjør det vanskelig for den døde å finne fram til et bra sted for gjenfødsel, Det er ikke bra å holde de døde tilbake.