Om Mani Padme Hum
I ti dager våknet jeg rundt halv fem av et monster av en gong, tassende føtter, bjeller, trompeter og sutraer og mantraer på tibetansk. Flere hundre av de fastboende munkene på Kopan starter dagen i tantrahallen (nei…ikke den typen tantra), mens jeg kunne holde varmen under dyna med varmeflasken jeg fikk låne av en mer forutseende kursdeltaker (en fordel med å bevege seg i buddhistiske kretser er at folk har en tendens til å være snille).
Klostre er kalde og denne våren har visst bydd på ekstra kaldt vær i Nepal. En morgen var det til og med snø på alle åssidene rundt oss og vi fikk lære at i Nepal er det ikke fjell hvis det ikke ligger snø på dem hele året. Det vi kaller fjell i Norge er bare småstein i Himalaya.
Vi startet hver dag klokken 06.45 med 45 minutters meditasjon. Etter frokost var det undervisning i buddhistisk filosofi og troslære, med diskusjonsgrupper kun avbrutt av lunsj. Etter te klokken 17 var det ny runde med meditasjon, og etter middag var det ulikt program som ofte varte til 21.30. Ikke noe hvilehjem med andre ord.
Kopanklosteret har eksistert i snart 50 år og har i hele denne tiden tatt i mot utenlandske gjester. De tilhører Geluktradisjonen som er en av fire ulike tibetanske buddhistretningene. Tradisjonen kjennetegnes ved et stort fokus på boklig lærdom og mye intellektuell debatt. Nesten hver dag kunne vi bivåne strengt koreograferte og rituelle “dharma kamper” hvor hver enkelt student blir utfordret av sine medstudenter, enten to og to eller i større grupper. Fra de er omtrent 7 år gamle begynner munkene å memorere skriftene. Fra de begynner de seriøse studiene sine og frem til de oppnår en full akademisk grad tar det 17 år, og noen velger til og med 6 år påbygging til dette. “Buddhas ord og gjerninger” utgjør 108 bind i den tibetanske tradisjonen. Legger du til noen tusen år med kommentarer og tolkninger kan man jo bare forestille seg hvor stort pensum faktisk er. Og du skal kunne mye av det utenatt .
Du merker at Gelukene har pedagogisk innstilling til det de driver med - alt vi ble presentert for i løpet av kurset ble gjentatt minst tre ganger: Først i undervisningsform, deretter i diskusjonsgrupper og til sist som analytisk meditasjon hvor hovedpoengene nok en gang ble gjentatt (ofte mens du ble oppfordret til å sette det i sammenheng med eget liv).
Siden jeg kommer fra en tradisjon som har mye større fokus på at du direkte kan erfare sannheten må jeg vel tilstå at jeg aldri i løpet av mine 8 år som buddhist har blitt eksponert for så mye “lære”. Det var interessant å få et gjenhør (dog med buddhistisk vinkling) med temaer som ble kalt for ontoglogi, erkjennelsesteori og identitetsfilosofi da jeg studerte filosofi for mange år siden. Jeg har lært mye som jeg vil bygge videre på, og en del ting som jeg nok lar ligge.
Jeg fryktet jo lange utredninger om karma og dårlig gjenfødsel, og det var noen dager jeg slet rimelig mye. Min legning er nok zen heller enn tibetansk. Selv om de nærmest benekter det (eller i hvert fall ikke har så lyst til å snakke høyt om det) er den tibetanske buddhismen preget av noen sjamanistiske trekk, som i mitt vestlige, naturvitenskapelige hode er vanskelig å svelge. Det er mye ofring - av vann, mat, smørskulpturer, penger - og mange ulike ritualer, renselsesritualer (blant annet med bruk av ild), for ikke å snakke om utallige mantraer som skal gjentas utallige ganger i løpet døgnet for å rense karmaen din og sikre en god gjenfødsel.
Vi ble også eksponert for en vaskeekte reinkarnert lama (han fortjener en egen post), en haug med relikvier og en film om fremgangsmåten som blir benyttet for å finne en reinkarnasjon. Jeg klarer jo ikke å tro på slikt og blir litt beklemt av det. Det oppstår en skvis fordi jeg føler meg respektløs hvis jeg viser at jeg ikke tror på det, samtidig som det føles som å lyve når jeg bare nikker og smiler når jeg blir presentert for det jeg innerst inne tenker er sludder og vås. Av og til er det vanskelig å være så grei som man ønsker. Det må sies at de alltid gjentok at det var opp til oss selv om vi ville tro på det eller ikke, så de sto ikke og truet med gjenfødsel som “hungry ghost” eller i helvete.
Vi ble oppfordret til å være stille frem til etter lunsj hver dag og det er interessant å se hvor vanskelig sånt er for folk. Særlig inderne og sør-europerne klarte jo ikke å holde kjeft frem til frokost en gang. Nok en gang måtte jeg gå noen alvorsrunder med meg selv for ikke å irritere meg alt for mye over folk som ikke klarer å følge de enkleste regler. Jeg har kommet frem til at nordmenn nok er genetisk begunstiget når det gjelder stillhet. Når det er sagt var det mange potensielle irritasjonsmomenter på dette kurset. En stpr andet av deltakerne var backpackere i 20 års alderen og de bringer jo med seg noen utfordrende kulturutrykk i form av uvasket hår, mønstrete posebukser i batikk og morsomme sjongleringsleketøy. Deretter var det en broket forsamling av godt voksne folk som enten hadde sett (Buddha-)lyset eller hadde et sterkt ønske om å se det. Men stort sett var folk både hyggelige, interessant og morsomme, og jeg traff til og med noen jeg kommer til å gjøre en innsats for å treffe igjen.
Kurset ble avsluttet med to dager i stillhet hvor vi gjennomførte 7 meditasjonsøkter à 45 minutter per dag. Disse ble litt masete for meg. Jeg er vant med stille meditasjon, men disse øktene vekslet mellom ledet visualisering og analytisk meditasjon. De siste gjorde meg litt nedtrykt fordi jeg ofte syns jeg havnet i en evig gjentagende runddans av all min dårlige karma. Visualiseringene likte jeg derimot veldig godt. Den siste kvelden hadde vi en økt hvor vi benyttet Tonglen: en teknikk som går ut på at du puster inn andres lidelse og puster ut det de trenger for å få det bedre. Så om du har følt at livet går deg litt mindre imot i det siste vet du hvorfor. Formålet med teknikken er å oppøve medfølelse for alle vesener. Vi avsluttet med å synge “Om Padme Mani Hum”- mantraet i 15 minutter og det ble såpass “kombaya”-stemning at jeg fikk tårer i øynene. Sånn kan det gå - selv med naturvitenskapelige og rasjonelle vesener.