Endelig praktiserer jeg zen igjen: Klosterliv i Korea

Det har vært en lang bloggpause herfra. Ulempen med å skulle blogge samtidig som du reiser er at du opplever nye ting før du rekker å sette deg ned å skrive om det du allerede har opplevd. Så da fungerer tilsynelatende min psyke slik at jeg ikke får skrevet om noe som helst.

Derfor tar jeg nå bare tyren ved hornene og blogger om nuet. Så får jeg heller komme sterkere tilbake med ting som har skjedd - og steder jeg har opplevd - i månedene siden forrige blogginnlegg.

Sist jeg blogget befant jeg meg i Kina. Siden da har jeg besøkt Japan, Vietnam, Thailand og Taiwan.

Nå har jeg oppholdt meg en hel måned i Gyeryong- et par timers kjøretur syd for Seoul. Her tilbringer jeg alle døgnets timer i Musangsa tempelet. De første to ukene deltok jeg på avslutningen av den årlige sommerretreaten deres: Kyol che. Munkene og nonnene - som tilhører Kvan Um som er en retning innenfor koreansk zen knyttet opp til Jogye ordenen (som igjen tilhører Rinzai zen skolen som jo jeg praktiserer i hjemme i Norge) - tilbringer 3 måneder hver sommer og vinter i retreat. Det innebærer at de i 6 av årets måneder praktiserer meditasjon, bukking og resitasjon rundt 11,5 timer i døgnet uten å snakke (så fremt ikke arbeidsoppgavene dine krever at du snakker). På toppen av disse timene kommer arbeidsoppgaver i tempelet, begravelsesritualer og andre sermonielle plikter som følger med å være et koreansk tempel, to ukentlige intervjuer med læreren, formelle måltider og å ta vare på slike som meg som kommer for å praktisere sammen med dem for en kortere eller lengre periode.

Å få praktiser zen igjen, til og med i en form som er relativt velkjent for meg var som å komme “hjem”. Hvert tempel og kloster jeg har fått anledning til å besøke og praktisere i på denne turen har bekreftet at det er zen buddhist jeg er. Det er denne praksisen jeg trives med og dette er menneskene som snakker det spirituelle språket jeg klarer å identifisere meg med. Jeg møter selvsagt på ting som føles fremmed for meg her også (som å spise formelle måltider med fire boller og en del teorier om gjenfødelse og karma), men det som føles bra overskygger disse.

Musangsa er et internasjonalt zen tempel og hovedspråket er engelsk. De faste beboerne utgjør en sammensatt gruppe av hyggelige folk fra forskjellige kanter av verden: for noen uker siden befant jeg meg i en taxi med en koreansk sjåfør, en russisk nonne, en meksikansk munk og en jente fra Kazakstan. Kvinner og menn praktiserer sammen og selv om man skiller mellom ordinerte og legfolk er ikke reglene for hierarki spesielt strenge med tanke på at jeg befinner meg i Øst-Asia. Stedet er utrolig vakkert og ligger fint til på en fjellside, men nært nok sivilisasjonen til at en bra kaffebar befinner seg 20 minutter unna til fots. Nå har høsten kommet så det er ikke lenger så varmt og fuktig heller.

Jeg er rett og slett veldig glad for å være her. Så de opprinnelige 2 ukene jeg hadde planlagt ble utvidet med 4 til. Skuldrene mine har senket seg og jeg nyter vakre soloppganger, nærstudier av et intenst innsektsliv, kattekos og bra veganmat. Nå som Kyol che er over har jeg fritid som jeg kan bruke til å studere og meditere på egenhånd. Hver eneste dag lærer jeg noe nytt bare av å leve i et fullstendig buddhistisk miljø omgitt av mennesker som har dedikert hele livet sitt til dette.

Selv om vi er i “lavsesong” står vi opp klokka 4 hver dag og møter opp i meditasjonsrommet for å gjøre 108 prostrasjoner (strengt tatt gjør vi nærmere 150 av dem - helt ned på gulvet og opp igjen - før frokost). Deretter er det chanting i Buddhahallen før vi avslutter med en halvtimes meditasjon før frokost. For meg er det fritt program etter dette, kun avbrutt av måltider og oppvask, frem til klokken 6 på kvelden hvor det igjen er chanting og meditasjon i et par timer. Pliktene mine består av å vaske noen kontorlokaler. Leggetid er rundt 9.

Noen dager arrangeres det aktiviteter som besøk til andre templer, fjellturer og kafebesøk, og jeg har til og med vært med på tur til Seoul og en særs ærverdig mottakelse på Hilton til ære for nonner, munker og utenlandske deltakere som har gjennomført sommer Kyol che (der slapp jeg ganske billig unna med mine ynkelige 2 ukers deltakelse må det sies). På tirsdager er det husmøte og kinokveld (med et noe underlig program så langt: Først tilbud om å se “The Fast and the Furious” på kino i forrige uke, før de denne uken valgte å se første episode av en heller merkelig russisk tv-serie som blant annet handlet kvinnelige roboter som ble brukt til ting man ikke driver med i kloster).

Det eneste jeg har å utsette på dette stedet er at det ikke finnes en eneste stol her: Ikke-asiatiske rygger blir litt slitne av å sitte på gulvet hele tiden. Jeg er ikke så veldig stor tilhenger av de 108 prostrasjonene heller, men det må ingen si til noen fordi da risikerer jeg å bli oppfordret til å gjøre uendelig mange flere (det går rykter om folk som gjør 3000 om dagen). Men jeg er ikke det minste i tvil om at jeg befinner meg akkurat der jeg skal være akkurat nå.

På vei til Pa-Auk skogskloster

De neste to ukene skal jeg tilbringe i Pa- Auk klosteret i Mawlamyine i Myanmar. Det er et gigantisk Theravada sted med opptil 1100 munker og nonner.

Jeg er mildt sagt skremt.

Etter at jeg hadde gjort alle forberedelsene til å dra dit oppdaget jeg at jeg har valgt den varmeste måneden i året. Det er en opplevd varme på rundt 45 grader i skrivende stund og luftfuktighet som vaker opp mot 85%. Etter at jeg kom til Myanmar har jeg stort sett holdt meg innendørs med air-condition midt på dagen. Jeg tviler sterkt på at de har AC i klosteret. Etter å ha studert bildene på internett møysommelig har jeg ikke klart å finne spor etter vifter en gang. Så det skal bli interessant å se om jeg kommer til å mugne eller i aller verste fall fordufter.

Dessuten må jeg avlegge vanlige Therevada “løfter” (precepts) som ved siden av en rekke etiske regler også forplikter meg till ikke å spise etter “noon”. Frokost blir servert 05.45 og lunsj 10.15. Etter det er det ikke mer mat å få. Det ryktes at du kan få utvannet fruktjuice i løpet av ettermiddagen, men det synes som en særdeles mager trøst. Jeg forsøker å tviholde på tanken på det skal bli en interessant opplevelse, men må innrømme at jeg er noe vaklende i troen.

Tanken på å stå opp kl 03. 30 og meditere 14 timer om dagen er barnemat mot sult og varme, men jeg har blitt overrasket før.

Det er for mye å ta innover seg at “skog” i tropiske strøk er jungel . Og at jeg vet det er slanger der - som jeg har et fobisk forhold til.

Så: Skremt og spent. Jeg hører fra meg fra den andre siden.

23 år og mangler ingenting - bortsett fra en løsning på det med døden

Sangchhen Dorji Lhuendrup klosteret i Punaka er det eneste stedet i Bhutan hvor kvinner kan få en høyere buddhistutdannelse. Det er også et av særs få steder hvor kvinner kan praktisere (1 av 4 hvis jeg husker rett - i et land hvor visstnok 10% av befolkningen befinner seg i et kloster). Stedet har eksistert i en ti års tid og ble startet av dronningmoren som bor et steinkast unna høyden klosteret ligger på.

Jeg ser ut som jeg har solgt smør og fått gode penger for det. Sånn kan det gå når man får en mulighet til å ta et bilde.

Jeg fikk mulighet til en lengre prat med en av nonnene som holder til der (pinlig nok husker jeg ikke navnet hennes, men dere kan ta mitt ord på at det sikkert inneholdt en d og z). I en alder av 23 år hadde hun allerede vært nonne i 5 av dem, og studerer eller praktiserer fra fem om morgenen til ti om kvelden. Hver eneste dag, med unntak av lørdager. Likevel hadde hun dårlig samvittighet for om hun ikke brukte tiden sin godt nok, feks når hun måtte holde senga på grunn av migrene.

Da jeg spurte henne hva som hadde fått henne til å velge klosterlivet fortalte hun at det hadde begynt med at hun ble veldig redd for å dø og at den eneste løsningen på det var buddhisme. Hun var redd for alle syndene hun hadde gjort og at hun ville få en veldig dårlig gjenfødsel.

Jeg fikk meg ikke til å spørre hvor mange synder det er mulig å ha gjort i en alder av 23 - etter å ha bodd de første 18 årene av sitt liv i en liten landsby sør i Bhutan. Hva galt kan et skoleflinkt og pliktoppfyllende vesen ha gjort? Hun slo meg ikke akkurat som en som hadde noen ville ungdomsår bak seg. Hun hadde ikke utstrålingen til en som dreper kattunger med kaldt blod heller. Tvert i mot var hun svært barnlig og uskyldig i sin framferd, men med et dypt alvor når det gjaldt religion og framtidsplanene sine.

Om fire år vil hun være ferdig med utdannelsen sin og da er planen å dra opp i fjellet for å leve i en hule som eremitt. De driver fremdeles med det i Bhutan. I Nepal klagde de over at alle meditasjonshulene sto tomme oppe i fjellene, men i Bhutan virket det nesten påkrevd å enten være 3, 6 eller 9 år i retreat. Nonnen jeg snakket med håpet å gjøre det for resten av livet. Hun hadde en onkel, som var munk høyt oppe i systemet, og han hadde overbevist resten av familien hennes om at dette var en god ting å gjøre. Så onkelen og resten av familien vil betale for det hun trenger der oppe i fjellet og også bære opp mat og utstyr til henne med jevne mellomrom.

Da jeg spurte henne hvorfor det var viktig for henne å gjennomføre en slik retreat var svaret at det var det eneste som kunne redde henne i døden (nok en gang: hva galt kan hun ha gjort?) og at det eneste hun fryktet i livet var å dø før hun kom seg opp dit. Jeg måtte spørre om hun ikke fryktet bjørnene, leopardene (og yetiene og andre skumle vesener som lever i Himalaya), men kanskje først og fremst den drepende kulden? Men hun holdt hardt på at hun ikke fryktet annet enn ikke å komme seg opp dit. Hun lovet meg imidlertid å studere de tibetanske praksisene hvor man visstnok skal være i stand til å produsere all varme man trenger, uansett temperatur, veldig nøye.

Vi snakket også litt om savn. Hva hun savner i klosteret og hva hun kan komme til å savne under retretten. Overraskende nok var svaret “ingenting” (ikke engang sjokolade, god kaffe, en kinofilm i ny og ne). Hun er svært tilfreds med livet hun lever og føler seg veldig heldig som kan utforske det største mysteriet (døden). Har hun erfart nok til å vite hva hun savner eller kan komme til å savne. Er det bedre å være uvitende eller å vite når man skal gi avkall på ting folk ute i verden tar for gitt? Hun var bevisst påpasselig med ikke å danne veldig nære relasjoner med andre mennesker fordi hun ikke ville sette seg i en situasjon hvor det ble vanskelig å leve uten dem.

Da jeg spurte guiden min om han ikke savnet foreldrene sine da han ble sendt bort på internatskole i en alder av 6 år gikk det opp for meg at jeg faktisk stilte galt spørsmål. Foreldre for ham var noe helt annet enn for meg. For en person som må skaffe penger selv fra 7 års alderen av (og som har spist norsk bistandsfisk på boks bare ti år tilbake) er ikke foreldre nødvendigvis omsorgspersoner eller noen som passer på deg. Da kan du være fornøyd med å bo et sted hvor du får mat og er omgitt av vennene dine. Innimellom vet man så lite om verden og stiller dumme spørsmål.

Da jeg dro fra klosteret lovet jeg å be for henne på alle de hellige stedene jeg er i ferd med å besøke. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at jeg ikke drev på med sånt. Hun virket veldig overbevist om at ville være veldig positivt for hennes utsikter til å tilbringe resten av livet i en liten hule oppe på et veldig høyt fjell. Så jeg prøver i det minste å tenke på henne hver gang jeg blir presentert for et nytt tempel, hellig sted eller Buddha statue. Og jeg har en bitteliten nonne som kommer til å be for at jeg skal nå opplysning eller bli gjenfødt i en spektakulær form langt der oppe på fjelltoppen mens hun prøver ikke å bli spist av en bjørn.