En vaskeekte lama - eller da jeg nesten fikk en guru

Da jeg var på Kopan (for det som nå føles som en liten evighet siden) ble jeg presentert for en reinkarnert lama.

Han dukket opp to kvelder for å gi det vi i zen kaller en «teisho» – som kan oversettes til foredrag eller tale, men som mer «åndelig beveget» (i mangel av bedre ord...) enn akademisk.

Charok Lama er 23 år, ser ut som en guttunge, har vært munk siden han var baby og studerer nå på Sera Jey universitetet for høyere buddhistiske studier. Det er kanskje ikke så overraskende at jeg er skeptisk til «guruer» og opphøyde mennesker. Men denne unge lamaen bergtok meg og for første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg hadde møtt et opplyst menneske.

Fascinerende.

Den første kvelden tok han alle de hundre tilstedeværende med stor storm. Jeg har aldri tidligere vært vitne til et menneske som har snakke med så stor overbevisning, inderlig hengivenhet og tilstedeværelse om noen av de mest sentrale temaer innenfor buddhismen. Det føltes som om han snek seg inn i bevisstheten min, og brukte mine egne oppfatninger av virkeligheten - og følelsene som oppsto i meg der og da - slik at jeg selv kunne se hvordan det er fatt med meg. Når han i etterkant påpekte hvilke grep han bevisst hadde brukt for å fremprovosere denne effekten var jeg ikke langt unna å rope: «Ta alle pengene mine! Jeg legger hele skjebnen min i hendene dine O store Guru! Vis meg hvordan jeg skal leve!».

Jeg overdriver selvsagt. Men den kvelden snuste jeg litt på hvilke følelser som er sving hos folk når de gjør sånt. Der og da hadde jeg oppriktig følelse av at han kunne lære meg noe jeg ikke ville være i stand til å finne ut på egenhånd. Og at jeg burde oppsøke ham flere ganger.

Han var nesten like overbevisende og sjarmerende den andre gangen vi møtte ham. Men jeg var bedre forberedt den kvelden. På det tidspunktet hadde vi, på kurset jeg deltok på, blitt presentert for en rekke «vitenskapelige bevis» for reinkarnasjon i seg selv og hvordan man finner fram til reinkarnasjoner av lamaer og andre høytstående vesener.

Når en lama dør bygges det en spesiell kremasjonsovn som bare skal brukes for ham. Etter at liket er brent leter man nøye gjennom asken etter tegn: både på graden av opplysning hos den avdøde og hvor reinkarnasjonen er å finne. På Kopan har de et relikvierom hvor vi fikk se noen av disse bevisene: Beinrester og det de kaller «perler», og en rekke blod-, hjerne- og tungerelikvier. I asken finner man også det de mener er avtrykket av en babyfot som peker i retningen reinkarnasjonen befinner seg. Disse tegnene tolkes så både av høytstående geistlige og av spesielle astrologer, og man starter letingen etter et barn i passende alder som bor på forutsett sted. Barna «testes» så på ulike vis og når man tror man har funnet den rette må han godkjennes av Dalai Lama som en reinkarnasjon av den spesifikke lamaen.

Jeg er enten for høflig, for feig eller for lat til å stille kritiske spørsmål (som de nok uansett hadde hatt gode svar på). De fortalte imidlertid om én lama ikke hadde etterlatt seg noen tegn i kremasjonsasken fordi temperaturen hadde vært for høy i ovnen. Noe som gir meg de vitenskapelige bevisene jeg trenger for at disse tegnene nok heller har sin årsak i kremasjonsmetodene enn med reinkarnasjon.

Så jeg tror jo ikke Charok Lama er en reinkarnasjon av en tidligere mester. Men det betyr jo nødvendigvis ikke at han ikke har masse å fare med likevel og sikkert kunne lært meg både dette og hint om meg selv. Det var ikke noe tvil om at han har mye kunnskap og at en oppvekst i kloster under omfattende åndelig veiledning former deg som menneske. Men når jeg kom til stykket skjønte jeg vel at jeg overhode ikke var så klar for å få en tibetansk guru som jeg trodde etter det første møtet.

Det kan nemlig hende at jeg rett og slett ble litt spirituelt forført den første kvelden.

Jeg hadde blitt forført av et språk jeg ikke har hørt før. Det språket du får når du har vokst opp i den overbevisning om at du er født med helt spesielle egenskaper. Selvtilliten du får når folk ikke stiller noen som helst spørsmål ved din berettigelse til å belære folk eller veilede dem spirituelt. Det språket du får når du er hellig overbevist om at det du snakker om er fullstendig sant. Jeg tror det er veldig god leveregel å være forsiktig når noen flørter litt for heftig med synet du har på deg selv, verden og selveste livet.

Vi driver jo ikke med sånt i zen. Noe av det jeg så langt har satt aller mest pris på ved å lære mer om andre buddhistiske tradisjoner på denne turen er hva det lærer meg om zen. Ting settes i relieff og får meg til å stille spørsmål både ved zen og hvordan livet leves.

I zen heter det «great doubt - great enlightenment». Kun ved å nære en dyp tvil ved alt rundt og i deg selv kan du ha et håp om det minste glimt av opplysning (zen er ikke spesielt forførerisk som du kanskje skjønner). Ingenting er gitt, ingenting kan læres fra en bok. Du må gi deg i kast med verden med stor tvil, stor tro og stor utholdenhet, og kun på denne måten kan og må du selv erfare hva som er sant og riktig.