23 år og mangler ingenting - bortsett fra en løsning på det med døden

Sangchhen Dorji Lhuendrup klosteret i Punaka er det eneste stedet i Bhutan hvor kvinner kan få en høyere buddhistutdannelse. Det er også et av særs få steder hvor kvinner kan praktisere (1 av 4 hvis jeg husker rett - i et land hvor visstnok 10% av befolkningen befinner seg i et kloster). Stedet har eksistert i en ti års tid og ble startet av dronningmoren som bor et steinkast unna høyden klosteret ligger på.

Jeg ser ut som jeg har solgt smør og fått gode penger for det. Sånn kan det gå når man får en mulighet til å ta et bilde.

Jeg fikk mulighet til en lengre prat med en av nonnene som holder til der (pinlig nok husker jeg ikke navnet hennes, men dere kan ta mitt ord på at det sikkert inneholdt en d og z). I en alder av 23 år hadde hun allerede vært nonne i 5 av dem, og studerer eller praktiserer fra fem om morgenen til ti om kvelden. Hver eneste dag, med unntak av lørdager. Likevel hadde hun dårlig samvittighet for om hun ikke brukte tiden sin godt nok, feks når hun måtte holde senga på grunn av migrene.

Da jeg spurte henne hva som hadde fått henne til å velge klosterlivet fortalte hun at det hadde begynt med at hun ble veldig redd for å dø og at den eneste løsningen på det var buddhisme. Hun var redd for alle syndene hun hadde gjort og at hun ville få en veldig dårlig gjenfødsel.

Jeg fikk meg ikke til å spørre hvor mange synder det er mulig å ha gjort i en alder av 23 - etter å ha bodd de første 18 årene av sitt liv i en liten landsby sør i Bhutan. Hva galt kan et skoleflinkt og pliktoppfyllende vesen ha gjort? Hun slo meg ikke akkurat som en som hadde noen ville ungdomsår bak seg. Hun hadde ikke utstrålingen til en som dreper kattunger med kaldt blod heller. Tvert i mot var hun svært barnlig og uskyldig i sin framferd, men med et dypt alvor når det gjaldt religion og framtidsplanene sine.

Om fire år vil hun være ferdig med utdannelsen sin og da er planen å dra opp i fjellet for å leve i en hule som eremitt. De driver fremdeles med det i Bhutan. I Nepal klagde de over at alle meditasjonshulene sto tomme oppe i fjellene, men i Bhutan virket det nesten påkrevd å enten være 3, 6 eller 9 år i retreat. Nonnen jeg snakket med håpet å gjøre det for resten av livet. Hun hadde en onkel, som var munk høyt oppe i systemet, og han hadde overbevist resten av familien hennes om at dette var en god ting å gjøre. Så onkelen og resten av familien vil betale for det hun trenger der oppe i fjellet og også bære opp mat og utstyr til henne med jevne mellomrom.

Da jeg spurte henne hvorfor det var viktig for henne å gjennomføre en slik retreat var svaret at det var det eneste som kunne redde henne i døden (nok en gang: hva galt kan hun ha gjort?) og at det eneste hun fryktet i livet var å dø før hun kom seg opp dit. Jeg måtte spørre om hun ikke fryktet bjørnene, leopardene (og yetiene og andre skumle vesener som lever i Himalaya), men kanskje først og fremst den drepende kulden? Men hun holdt hardt på at hun ikke fryktet annet enn ikke å komme seg opp dit. Hun lovet meg imidlertid å studere de tibetanske praksisene hvor man visstnok skal være i stand til å produsere all varme man trenger, uansett temperatur, veldig nøye.

Vi snakket også litt om savn. Hva hun savner i klosteret og hva hun kan komme til å savne under retretten. Overraskende nok var svaret “ingenting” (ikke engang sjokolade, god kaffe, en kinofilm i ny og ne). Hun er svært tilfreds med livet hun lever og føler seg veldig heldig som kan utforske det største mysteriet (døden). Har hun erfart nok til å vite hva hun savner eller kan komme til å savne. Er det bedre å være uvitende eller å vite når man skal gi avkall på ting folk ute i verden tar for gitt? Hun var bevisst påpasselig med ikke å danne veldig nære relasjoner med andre mennesker fordi hun ikke ville sette seg i en situasjon hvor det ble vanskelig å leve uten dem.

Da jeg spurte guiden min om han ikke savnet foreldrene sine da han ble sendt bort på internatskole i en alder av 6 år gikk det opp for meg at jeg faktisk stilte galt spørsmål. Foreldre for ham var noe helt annet enn for meg. For en person som må skaffe penger selv fra 7 års alderen av (og som har spist norsk bistandsfisk på boks bare ti år tilbake) er ikke foreldre nødvendigvis omsorgspersoner eller noen som passer på deg. Da kan du være fornøyd med å bo et sted hvor du får mat og er omgitt av vennene dine. Innimellom vet man så lite om verden og stiller dumme spørsmål.

Da jeg dro fra klosteret lovet jeg å be for henne på alle de hellige stedene jeg er i ferd med å besøke. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at jeg ikke drev på med sånt. Hun virket veldig overbevist om at ville være veldig positivt for hennes utsikter til å tilbringe resten av livet i en liten hule oppe på et veldig høyt fjell. Så jeg prøver i det minste å tenke på henne hver gang jeg blir presentert for et nytt tempel, hellig sted eller Buddha statue. Og jeg har en bitteliten nonne som kommer til å be for at jeg skal nå opplysning eller bli gjenfødt i en spektakulær form langt der oppe på fjelltoppen mens hun prøver ikke å bli spist av en bjørn.