En vaskeekte lama - eller da jeg nesten fikk en guru

Da jeg var på Kopan (for det som nå føles som en liten evighet siden) ble jeg presentert for en reinkarnert lama.

Han dukket opp to kvelder for å gi det vi i zen kaller en «teisho» – som kan oversettes til foredrag eller tale, men som mer «åndelig beveget» (i mangel av bedre ord...) enn akademisk.

Charok Lama er 23 år, ser ut som en guttunge, har vært munk siden han var baby og studerer nå på Sera Jey universitetet for høyere buddhistiske studier. Det er kanskje ikke så overraskende at jeg er skeptisk til «guruer» og opphøyde mennesker. Men denne unge lamaen bergtok meg og for første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg hadde møtt et opplyst menneske.

Fascinerende.

Den første kvelden tok han alle de hundre tilstedeværende med stor storm. Jeg har aldri tidligere vært vitne til et menneske som har snakke med så stor overbevisning, inderlig hengivenhet og tilstedeværelse om noen av de mest sentrale temaer innenfor buddhismen. Det føltes som om han snek seg inn i bevisstheten min, og brukte mine egne oppfatninger av virkeligheten - og følelsene som oppsto i meg der og da - slik at jeg selv kunne se hvordan det er fatt med meg. Når han i etterkant påpekte hvilke grep han bevisst hadde brukt for å fremprovosere denne effekten var jeg ikke langt unna å rope: «Ta alle pengene mine! Jeg legger hele skjebnen min i hendene dine O store Guru! Vis meg hvordan jeg skal leve!».

Jeg overdriver selvsagt. Men den kvelden snuste jeg litt på hvilke følelser som er sving hos folk når de gjør sånt. Der og da hadde jeg oppriktig følelse av at han kunne lære meg noe jeg ikke ville være i stand til å finne ut på egenhånd. Og at jeg burde oppsøke ham flere ganger.

Han var nesten like overbevisende og sjarmerende den andre gangen vi møtte ham. Men jeg var bedre forberedt den kvelden. På det tidspunktet hadde vi, på kurset jeg deltok på, blitt presentert for en rekke «vitenskapelige bevis» for reinkarnasjon i seg selv og hvordan man finner fram til reinkarnasjoner av lamaer og andre høytstående vesener.

Når en lama dør bygges det en spesiell kremasjonsovn som bare skal brukes for ham. Etter at liket er brent leter man nøye gjennom asken etter tegn: både på graden av opplysning hos den avdøde og hvor reinkarnasjonen er å finne. På Kopan har de et relikvierom hvor vi fikk se noen av disse bevisene: Beinrester og det de kaller «perler», og en rekke blod-, hjerne- og tungerelikvier. I asken finner man også det de mener er avtrykket av en babyfot som peker i retningen reinkarnasjonen befinner seg. Disse tegnene tolkes så både av høytstående geistlige og av spesielle astrologer, og man starter letingen etter et barn i passende alder som bor på forutsett sted. Barna «testes» så på ulike vis og når man tror man har funnet den rette må han godkjennes av Dalai Lama som en reinkarnasjon av den spesifikke lamaen.

Jeg er enten for høflig, for feig eller for lat til å stille kritiske spørsmål (som de nok uansett hadde hatt gode svar på). De fortalte imidlertid om én lama ikke hadde etterlatt seg noen tegn i kremasjonsasken fordi temperaturen hadde vært for høy i ovnen. Noe som gir meg de vitenskapelige bevisene jeg trenger for at disse tegnene nok heller har sin årsak i kremasjonsmetodene enn med reinkarnasjon.

Så jeg tror jo ikke Charok Lama er en reinkarnasjon av en tidligere mester. Men det betyr jo nødvendigvis ikke at han ikke har masse å fare med likevel og sikkert kunne lært meg både dette og hint om meg selv. Det var ikke noe tvil om at han har mye kunnskap og at en oppvekst i kloster under omfattende åndelig veiledning former deg som menneske. Men når jeg kom til stykket skjønte jeg vel at jeg overhode ikke var så klar for å få en tibetansk guru som jeg trodde etter det første møtet.

Det kan nemlig hende at jeg rett og slett ble litt spirituelt forført den første kvelden.

Jeg hadde blitt forført av et språk jeg ikke har hørt før. Det språket du får når du har vokst opp i den overbevisning om at du er født med helt spesielle egenskaper. Selvtilliten du får når folk ikke stiller noen som helst spørsmål ved din berettigelse til å belære folk eller veilede dem spirituelt. Det språket du får når du er hellig overbevist om at det du snakker om er fullstendig sant. Jeg tror det er veldig god leveregel å være forsiktig når noen flørter litt for heftig med synet du har på deg selv, verden og selveste livet.

Vi driver jo ikke med sånt i zen. Noe av det jeg så langt har satt aller mest pris på ved å lære mer om andre buddhistiske tradisjoner på denne turen er hva det lærer meg om zen. Ting settes i relieff og får meg til å stille spørsmål både ved zen og hvordan livet leves.

I zen heter det «great doubt - great enlightenment». Kun ved å nære en dyp tvil ved alt rundt og i deg selv kan du ha et håp om det minste glimt av opplysning (zen er ikke spesielt forførerisk som du kanskje skjønner). Ingenting er gitt, ingenting kan læres fra en bok. Du må gi deg i kast med verden med stor tvil, stor tro og stor utholdenhet, og kun på denne måten kan og må du selv erfare hva som er sant og riktig.

Portrett av lamaen som veldig ung mann

23 år og mangler ingenting - bortsett fra en løsning på det med døden

Sangchhen Dorji Lhuendrup klosteret i Punaka er det eneste stedet i Bhutan hvor kvinner kan få en høyere buddhistutdannelse. Det er også et av særs få steder hvor kvinner kan praktisere (1 av 4 hvis jeg husker rett - i et land hvor visstnok 10% av befolkningen befinner seg i et kloster). Stedet har eksistert i en ti års tid og ble startet av dronningmoren som bor et steinkast unna høyden klosteret ligger på.

Jeg ser ut som jeg har solgt smør og fått gode penger for det. Sånn kan det gå når man får en mulighet til å ta et bilde.

Jeg fikk mulighet til en lengre prat med en av nonnene som holder til der (pinlig nok husker jeg ikke navnet hennes, men dere kan ta mitt ord på at det sikkert inneholdt en d og z). I en alder av 23 år hadde hun allerede vært nonne i 5 av dem, og studerer eller praktiserer fra fem om morgenen til ti om kvelden. Hver eneste dag, med unntak av lørdager. Likevel hadde hun dårlig samvittighet for om hun ikke brukte tiden sin godt nok, feks når hun måtte holde senga på grunn av migrene.

Da jeg spurte henne hva som hadde fått henne til å velge klosterlivet fortalte hun at det hadde begynt med at hun ble veldig redd for å dø og at den eneste løsningen på det var buddhisme. Hun var redd for alle syndene hun hadde gjort og at hun ville få en veldig dårlig gjenfødsel.

Jeg fikk meg ikke til å spørre hvor mange synder det er mulig å ha gjort i en alder av 23 - etter å ha bodd de første 18 årene av sitt liv i en liten landsby sør i Bhutan. Hva galt kan et skoleflinkt og pliktoppfyllende vesen ha gjort? Hun slo meg ikke akkurat som en som hadde noen ville ungdomsår bak seg. Hun hadde ikke utstrålingen til en som dreper kattunger med kaldt blod heller. Tvert i mot var hun svært barnlig og uskyldig i sin framferd, men med et dypt alvor når det gjaldt religion og framtidsplanene sine.

Om fire år vil hun være ferdig med utdannelsen sin og da er planen å dra opp i fjellet for å leve i en hule som eremitt. De driver fremdeles med det i Bhutan. I Nepal klagde de over at alle meditasjonshulene sto tomme oppe i fjellene, men i Bhutan virket det nesten påkrevd å enten være 3, 6 eller 9 år i retreat. Nonnen jeg snakket med håpet å gjøre det for resten av livet. Hun hadde en onkel, som var munk høyt oppe i systemet, og han hadde overbevist resten av familien hennes om at dette var en god ting å gjøre. Så onkelen og resten av familien vil betale for det hun trenger der oppe i fjellet og også bære opp mat og utstyr til henne med jevne mellomrom.

Da jeg spurte henne hvorfor det var viktig for henne å gjennomføre en slik retreat var svaret at det var det eneste som kunne redde henne i døden (nok en gang: hva galt kan hun ha gjort?) og at det eneste hun fryktet i livet var å dø før hun kom seg opp dit. Jeg måtte spørre om hun ikke fryktet bjørnene, leopardene (og yetiene og andre skumle vesener som lever i Himalaya), men kanskje først og fremst den drepende kulden? Men hun holdt hardt på at hun ikke fryktet annet enn ikke å komme seg opp dit. Hun lovet meg imidlertid å studere de tibetanske praksisene hvor man visstnok skal være i stand til å produsere all varme man trenger, uansett temperatur, veldig nøye.

Vi snakket også litt om savn. Hva hun savner i klosteret og hva hun kan komme til å savne under retretten. Overraskende nok var svaret “ingenting” (ikke engang sjokolade, god kaffe, en kinofilm i ny og ne). Hun er svært tilfreds med livet hun lever og føler seg veldig heldig som kan utforske det største mysteriet (døden). Har hun erfart nok til å vite hva hun savner eller kan komme til å savne. Er det bedre å være uvitende eller å vite når man skal gi avkall på ting folk ute i verden tar for gitt? Hun var bevisst påpasselig med ikke å danne veldig nære relasjoner med andre mennesker fordi hun ikke ville sette seg i en situasjon hvor det ble vanskelig å leve uten dem.

Da jeg spurte guiden min om han ikke savnet foreldrene sine da han ble sendt bort på internatskole i en alder av 6 år gikk det opp for meg at jeg faktisk stilte galt spørsmål. Foreldre for ham var noe helt annet enn for meg. For en person som må skaffe penger selv fra 7 års alderen av (og som har spist norsk bistandsfisk på boks bare ti år tilbake) er ikke foreldre nødvendigvis omsorgspersoner eller noen som passer på deg. Da kan du være fornøyd med å bo et sted hvor du får mat og er omgitt av vennene dine. Innimellom vet man så lite om verden og stiller dumme spørsmål.

Da jeg dro fra klosteret lovet jeg å be for henne på alle de hellige stedene jeg er i ferd med å besøke. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at jeg ikke drev på med sånt. Hun virket veldig overbevist om at ville være veldig positivt for hennes utsikter til å tilbringe resten av livet i en liten hule oppe på et veldig høyt fjell. Så jeg prøver i det minste å tenke på henne hver gang jeg blir presentert for et nytt tempel, hellig sted eller Buddha statue. Og jeg har en bitteliten nonne som kommer til å be for at jeg skal nå opplysning eller bli gjenfødt i en spektakulær form langt der oppe på fjelltoppen mens hun prøver ikke å bli spist av en bjørn.

Om Mani Padme Hum

I ti dager våknet jeg rundt halv fem av et monster av en gong, tassende føtter, bjeller, trompeter og sutraer og mantraer på tibetansk. Flere hundre av de fastboende munkene på Kopan starter dagen i tantrahallen (nei…ikke den typen tantra), mens jeg kunne holde varmen under dyna med varmeflasken jeg fikk låne av en mer forutseende kursdeltaker (en fordel med å bevege seg i buddhistiske kretser er at folk har en tendens til å være snille).

Klostre er kalde og denne våren har visst bydd på ekstra kaldt vær i Nepal. En morgen var det til og med snø på alle åssidene rundt oss og vi fikk lære at i Nepal er det ikke fjell hvis det ikke ligger snø på dem hele året. Det vi kaller fjell i Norge er bare småstein i Himalaya.

Vi startet hver dag klokken 06.45 med 45 minutters meditasjon. Etter frokost var det undervisning i buddhistisk filosofi og troslære, med diskusjonsgrupper kun avbrutt av lunsj. Etter te klokken 17 var det ny runde med meditasjon, og etter middag var det ulikt program som ofte varte til 21.30. Ikke noe hvilehjem med andre ord.

Kopanklosteret har eksistert i snart 50 år og har i hele denne tiden tatt i mot utenlandske gjester. De tilhører Geluktradisjonen som er en av fire ulike tibetanske buddhistretningene. Tradisjonen kjennetegnes ved et stort fokus på boklig lærdom og mye intellektuell debatt. Nesten hver dag kunne vi bivåne strengt koreograferte og rituelle “dharma kamper” hvor hver enkelt student blir utfordret av sine medstudenter, enten to og to eller i større grupper. Fra de er omtrent 7 år gamle begynner munkene å memorere skriftene. Fra de begynner de seriøse studiene sine og frem til de oppnår en full akademisk grad tar det 17 år, og noen velger til og med 6 år påbygging til dette. “Buddhas ord og gjerninger” utgjør 108 bind i den tibetanske tradisjonen. Legger du til noen tusen år med kommentarer og tolkninger kan man jo bare forestille seg hvor stort pensum faktisk er. Og du skal kunne mye av det utenatt .

Du merker at Gelukene har pedagogisk innstilling til det de driver med - alt vi ble presentert for i løpet av kurset ble gjentatt minst tre ganger: Først i undervisningsform, deretter i diskusjonsgrupper og til sist som analytisk meditasjon hvor hovedpoengene nok en gang ble gjentatt (ofte mens du ble oppfordret til å sette det i sammenheng med eget liv).

Siden jeg kommer fra en tradisjon som har mye større fokus på at du direkte kan erfare sannheten må jeg vel tilstå at jeg aldri i løpet av mine 8 år som buddhist har blitt eksponert for så mye “lære”. Det var interessant å få et gjenhør (dog med buddhistisk vinkling) med temaer som ble kalt for ontoglogi, erkjennelsesteori og identitetsfilosofi da jeg studerte filosofi for mange år siden.  Jeg har lært mye som jeg vil bygge videre på, og en del ting som jeg nok lar ligge.

Jeg fryktet jo lange utredninger om karma og dårlig gjenfødsel, og det var noen dager jeg slet rimelig mye. Min legning er nok zen heller enn tibetansk. Selv om de nærmest benekter det (eller i hvert fall ikke har så lyst til å snakke høyt om det) er den tibetanske buddhismen preget av noen sjamanistiske trekk, som i mitt vestlige, naturvitenskapelige hode er vanskelig å svelge. Det er mye ofring - av vann, mat, smørskulpturer, penger - og mange ulike ritualer, renselsesritualer (blant annet med bruk av ild), for ikke å snakke om utallige mantraer som skal gjentas utallige ganger i løpet døgnet for å rense karmaen din og sikre en god gjenfødsel. 

Vi ble også eksponert for en vaskeekte reinkarnert lama (han fortjener en egen post), en haug med relikvier og en film om fremgangsmåten som blir benyttet for å finne en reinkarnasjon. Jeg klarer jo ikke å tro på slikt og blir litt beklemt av det. Det oppstår en skvis fordi jeg føler meg respektløs hvis jeg viser at jeg ikke tror på det, samtidig som det føles som å lyve når jeg bare nikker og smiler når jeg blir presentert for det jeg innerst inne tenker er sludder og vås. Av og til er det vanskelig å være så grei som man ønsker. Det må sies at de alltid gjentok at det var opp til oss selv om vi ville tro på det eller ikke, så de sto ikke og truet med gjenfødsel som “hungry ghost” eller i helvete.

Vi ble oppfordret til å være stille frem til etter lunsj hver dag og det er interessant å se hvor vanskelig sånt er for folk. Særlig inderne og sør-europerne klarte jo ikke å holde kjeft frem til frokost en gang. Nok en gang måtte jeg gå noen alvorsrunder med meg selv for ikke å irritere meg alt for mye over folk som ikke klarer å følge de enkleste regler. Jeg har kommet frem til at nordmenn nok er genetisk begunstiget når det gjelder stillhet. Når det er sagt var det mange potensielle irritasjonsmomenter på dette kurset. En stpr andet av deltakerne var backpackere i 20 års alderen og de bringer jo med seg noen utfordrende kulturutrykk i form av uvasket hår, mønstrete posebukser i batikk og morsomme sjongleringsleketøy. Deretter var det en broket forsamling av godt voksne folk som enten hadde sett (Buddha-)lyset eller hadde et sterkt ønske om å se det. Men stort sett var folk både hyggelige, interessant og morsomme, og jeg traff til og med noen jeg kommer til å gjøre en innsats for å treffe igjen.

Kurset ble avsluttet med to dager i stillhet hvor vi gjennomførte 7 meditasjonsøkter à 45 minutter per dag. Disse ble litt masete for meg. Jeg er vant med stille meditasjon, men disse øktene vekslet mellom ledet visualisering og analytisk meditasjon. De siste gjorde meg litt nedtrykt fordi jeg ofte syns jeg havnet i en evig gjentagende runddans av all min dårlige karma. Visualiseringene likte jeg derimot veldig godt. Den siste kvelden hadde vi en økt hvor vi benyttet Tonglen: en teknikk som går ut på at du puster inn andres lidelse og puster ut det de trenger for å få det bedre. Så om du har følt at livet går deg litt mindre imot i det siste vet du hvorfor. Formålet med teknikken er å oppøve medfølelse for alle vesener. Vi avsluttet med å synge “Om Padme Mani Hum”- mantraet i 15 minutter og det ble såpass “kombaya”-stemning at jeg fikk tårer i øynene. Sånn kan det gå - selv med naturvitenskapelige og rasjonelle vesener.

Krysantemum

Barn er barn selv om de er munker. De eldre munkene så ut til å ha full forståelse for at krysantemumblader mest av alt er underholdning mens det foregår heller langtekkelige belæringer om de 37 Boddhisattva praksisene.