Enkelt liv, uendelig mange varmegrader, tusenvis av mediterende

Jeg er ute av skogsklosteret. Jeg overlevde.

Tiden jeg tilbragte på Pa auk lærte meg at jeg overlever følgende:

Å sove på gulvet på en plastmatte og noen tynne vattepper
Ikke noe mat etter klokken 12 på formiddagen.
Stå opp klokken 03.30
Til tider 45 varmegrader og luftfuktighet opp mot 98%
4 -5 meditasjonsøkter a 1,5 time om dagen i et rom sammen med 500 andre - uten noen form for temperaturregulering overhode
Slanger og skorpioner (møtte en av hver…iik)
Dusj i kaldt - og brunfarget - vann ved hjelp av et øsekar
Å dele rom med en jente som var halvparten så gammel som meg selv, med store behov for omsorg og som utelukkende leste bøker om hvordan man skal mestre et ustoppelig sinne

Det jeg ikke overlever er når du kombinerer ovenforstående punkter med følgende:

Matforgiftning som resulterte i 20 toalettbesøk i døgnet kombinert med total vannmangel. Vann til toalettet måtte bæres i bøtte tre bratte etasjer opp en gang per toalettbesøk.

Det siste punktet medførte at jeg måtte forlate Pa auk etter ti dager. Etter halvannet døgn uten vann på rommet måtte jeg bare innse at det ikke var bærekraftig lenger og ta inn på hotell. Der måtte jeg ligge på tørk under AC mens jeg forsøkte å få orden på magen.

Fram til jeg var jeg faktisk overrasket over hvor bra jeg klarte meg på Pa Auk. Jeg trodde jo jeg skulle bo i jungelen, men det viste seg at det var forbeholdt menn. Så jeg bodde i en slags liten landsby bestående av småhus og noen større bygninger. Men rommet hadde ingen møbler. I følge klosterreglene skal du ikke sove i høye, myke senger eller sitte på høye stoler. Så jeg oppholdt meg mer eller mindre på gulvet i ti dager.

Varmen var en stor utfordring. April er den varmeste måneden i Myanmar og selv lokalbefolkningen klager over at det er i tøffeste laget. Når jeg sto opp om morgenen var temperaturen på det laveste, men da var luftfuktigheten opp mot 98% (jeg lurer på hva som skjer hvis den fuktigheten øker med 2% - drukner man da?) - alle klærne mine fikk saltrenner. Det er et under at jeg ikke mugnet egentlig. I likhet med de andre tilreisende fikk jeg kløende utslett over det meste av kroppen på grunn av kombinasjonen varme, fukt og skittent vann. Det fantes ikke nedkjøling overhode (dvs. for kvinnene…mennene derimot). Noe sted. Hadde det ikke vært for vifta jeg fikk kjøpt meg etter den første natta hadde jeg antageligvis forduftet.

Jeg må nok medgi at jeg har meditert bedre andre steder. Varmen gjør rett og slett ting med kroppen som gjør det veldig, veldig tungt: Til og med de aller mest erfarne nonnene (som kan meditere i mer enn 4-5 timer uten stans) beskrev at de hadde problemer. Kroppen hovner opp og samler på vann - og kombinasjonen av dårlig sirkulasjon og masse stillesitting er rett og slett ikke spesielt gunstig. Vanligvis kan jeg sitte fullstendig stille opp i mot en time uten å få altfor mye vondt i kroppen. På Pa Auk klarte jeg maksimalt 25 minutter.

Samtidig forsøkte jeg å følge meditasjonsinstruksen jeg fikk - så jeg prøvde meg også på en litt annen teknikk enn jeg vanligvis bruker. For så vidt interessant, selv om det ikke var helt min kopp te. Der zen slipper deg ut i jungelen uten kart og kompass, har Theravadatradisjonen en helt klar reisebeskrivelse fra A til Å. På de ti dagene jeg var der klarte jeg å karre meg opp to trinn (av sikkert noen hundre). Jeg skal forsøke å skrive mer om dette når hjernen min ikke er så varmeskadet som den er per nå. Men jeg kan avsløre såpass at jeg i hvert fall fikk en leksjon i ydmykhet.

Siden jeg har planlagt hele turen til Myanmar som en full sjømann presterte jeg også å dra til Pa Auk på den absolutt travleste tiden av året. I midten av april feires burmesisk nyttår med en vannfestival som foregår over flere dager, og som jeg dessverre fikk “nyte” i fulle åndedrag siden festens kulminasjon fant sted samme dag som jeg rømte fra klosteret. Burmeserne nøyer seg ikke med å kle seg ut, spille enormt høy tekno og å sprute absurde mengder vann på dumme tilreisende som blir sendt ut etter kontanter når hun egentlig burde vært sengeliggende. De drar til meditasjonssentre i flokkevis - visstnok gjennomfører så mye som 30-50% av befolkningen en eller annen form for meditasjonsretrett i dagene rundt nyttår. Noen tilbringer noen dager eller en uke, mens andre tar en korttids ordinasjon (en måneds tid - et stort antall burmesere av begge kjønn går i disse dager rundt med barberte hoder). Normalt oppholder det seg rundt 1100 mennesker på Pa Auk. Da jeg var der var vi på det meste 2300.

At vi var rundt 1000 kvinner som mediterte på Pa Auk mens jeg var der var litt slitsomt rent praktisk, Men også ufattelig fint. De burmesiske kvinnene fløt gjennom meditasjonshallen som svale siv. Alle ikledd yogi-uniformen (som også jeg gikk med): Brunt, langt skjørt, hvit bluse og brunt skjerf pent dandert over skuldrene. Kvinnene som omga meg var alt fra 12 til sikkert 80 år. Ikke bare var de stille og dypt konsentrerte, selv de eldste damene satt rett på gulvet. Selv har jeg tatt med meg meditasjonspute hjemmefra og selv med den slet jeg enormt med vondt i ben og hofter. Disse damene satt stort sett som saltstøtter. Og det var stille. En utrolig opplevelse som ga meg en innsikt i burmesisk kultur som jeg ikke ville fått på noen annen måte.

All maten som blir servert blir laget av frivillige fra landsbyen som ligger i nærheten av Pa Auk. Store mengder mennesker møter opp lenge før hanen galer for å lage frokost og etter solnedgang sitter de fremdeles og hakker løk, og chilli, renser grønnsaker, skrellet hvitløk, vasker og fikser. Jeg ble like rørt hver gang jeg så den lille hæren av lokale som utrettelig jobbet for at vi kunne sitte og meditere dagen lang.

I bunn og grunn tror jeg egentlig ikke at det er fordi jeg er utrolig hardfør at jeg overlevde oppholdet på Pa Auk - det var fordi jeg var omgitt av alle disse kvinnene og frivillige. Burmeserne er de noen av de snilleste og blideste folkene jeg har møtt. Hver eneste dag var det hundrevis av jenter og kvinner som smilte og lo til meg eller hjalp meg med noe. Samtidig som de viste en standhaftighet i meditasjonspraksisen sin som flere av oss kunne lære noe av. For meg ble nok dette spesielt sterkt fordi jeg også fikk oppleve hvor tøft det kan være å være kvinnelig buddhist og kanskje spesielt innenfor Theravada. Men det temaet fortjener et eget innlegg.

Alt i alt: Fornøyd med oppholdet på Pa Auk. Hvis jeg skulle dratt tilbake ville jeg dratt i en kaldere årstid. Et fint sted å praktisere (spesielt hvis du er mann). Møtte en mengde fantastiske mennesker.