Endelig praktiserer jeg zen igjen: Klosterliv i Korea

Det har vært en lang bloggpause herfra. Ulempen med å skulle blogge samtidig som du reiser er at du opplever nye ting før du rekker å sette deg ned å skrive om det du allerede har opplevd. Så da fungerer tilsynelatende min psyke slik at jeg ikke får skrevet om noe som helst.

Derfor tar jeg nå bare tyren ved hornene og blogger om nuet. Så får jeg heller komme sterkere tilbake med ting som har skjedd - og steder jeg har opplevd - i månedene siden forrige blogginnlegg.

Sist jeg blogget befant jeg meg i Kina. Siden da har jeg besøkt Japan, Vietnam, Thailand og Taiwan.

Nå har jeg oppholdt meg en hel måned i Gyeryong- et par timers kjøretur syd for Seoul. Her tilbringer jeg alle døgnets timer i Musangsa tempelet. De første to ukene deltok jeg på avslutningen av den årlige sommerretreaten deres: Kyol che. Munkene og nonnene - som tilhører Kvan Um som er en retning innenfor koreansk zen knyttet opp til Jogye ordenen (som igjen tilhører Rinzai zen skolen som jo jeg praktiserer i hjemme i Norge) - tilbringer 3 måneder hver sommer og vinter i retreat. Det innebærer at de i 6 av årets måneder praktiserer meditasjon, bukking og resitasjon rundt 11,5 timer i døgnet uten å snakke (så fremt ikke arbeidsoppgavene dine krever at du snakker). På toppen av disse timene kommer arbeidsoppgaver i tempelet, begravelsesritualer og andre sermonielle plikter som følger med å være et koreansk tempel, to ukentlige intervjuer med læreren, formelle måltider og å ta vare på slike som meg som kommer for å praktisere sammen med dem for en kortere eller lengre periode.

Å få praktiser zen igjen, til og med i en form som er relativt velkjent for meg var som å komme “hjem”. Hvert tempel og kloster jeg har fått anledning til å besøke og praktisere i på denne turen har bekreftet at det er zen buddhist jeg er. Det er denne praksisen jeg trives med og dette er menneskene som snakker det spirituelle språket jeg klarer å identifisere meg med. Jeg møter selvsagt på ting som føles fremmed for meg her også (som å spise formelle måltider med fire boller og en del teorier om gjenfødelse og karma), men det som føles bra overskygger disse.

Musangsa er et internasjonalt zen tempel og hovedspråket er engelsk. De faste beboerne utgjør en sammensatt gruppe av hyggelige folk fra forskjellige kanter av verden: for noen uker siden befant jeg meg i en taxi med en koreansk sjåfør, en russisk nonne, en meksikansk munk og en jente fra Kazakstan. Kvinner og menn praktiserer sammen og selv om man skiller mellom ordinerte og legfolk er ikke reglene for hierarki spesielt strenge med tanke på at jeg befinner meg i Øst-Asia. Stedet er utrolig vakkert og ligger fint til på en fjellside, men nært nok sivilisasjonen til at en bra kaffebar befinner seg 20 minutter unna til fots. Nå har høsten kommet så det er ikke lenger så varmt og fuktig heller.

Jeg er rett og slett veldig glad for å være her. Så de opprinnelige 2 ukene jeg hadde planlagt ble utvidet med 4 til. Skuldrene mine har senket seg og jeg nyter vakre soloppganger, nærstudier av et intenst innsektsliv, kattekos og bra veganmat. Nå som Kyol che er over har jeg fritid som jeg kan bruke til å studere og meditere på egenhånd. Hver eneste dag lærer jeg noe nytt bare av å leve i et fullstendig buddhistisk miljø omgitt av mennesker som har dedikert hele livet sitt til dette.

Selv om vi er i “lavsesong” står vi opp klokka 4 hver dag og møter opp i meditasjonsrommet for å gjøre 108 prostrasjoner (strengt tatt gjør vi nærmere 150 av dem - helt ned på gulvet og opp igjen - før frokost). Deretter er det chanting i Buddhahallen før vi avslutter med en halvtimes meditasjon før frokost. For meg er det fritt program etter dette, kun avbrutt av måltider og oppvask, frem til klokken 6 på kvelden hvor det igjen er chanting og meditasjon i et par timer. Pliktene mine består av å vaske noen kontorlokaler. Leggetid er rundt 9.

Noen dager arrangeres det aktiviteter som besøk til andre templer, fjellturer og kafebesøk, og jeg har til og med vært med på tur til Seoul og en særs ærverdig mottakelse på Hilton til ære for nonner, munker og utenlandske deltakere som har gjennomført sommer Kyol che (der slapp jeg ganske billig unna med mine ynkelige 2 ukers deltakelse må det sies). På tirsdager er det husmøte og kinokveld (med et noe underlig program så langt: Først tilbud om å se “The Fast and the Furious” på kino i forrige uke, før de denne uken valgte å se første episode av en heller merkelig russisk tv-serie som blant annet handlet kvinnelige roboter som ble brukt til ting man ikke driver med i kloster).

Det eneste jeg har å utsette på dette stedet er at det ikke finnes en eneste stol her: Ikke-asiatiske rygger blir litt slitne av å sitte på gulvet hele tiden. Jeg er ikke så veldig stor tilhenger av de 108 prostrasjonene heller, men det må ingen si til noen fordi da risikerer jeg å bli oppfordret til å gjøre uendelig mange flere (det går rykter om folk som gjør 3000 om dagen). Men jeg er ikke det minste i tvil om at jeg befinner meg akkurat der jeg skal være akkurat nå.

En vaskeekte lama - eller da jeg nesten fikk en guru

Da jeg var på Kopan (for det som nå føles som en liten evighet siden) ble jeg presentert for en reinkarnert lama.

Han dukket opp to kvelder for å gi det vi i zen kaller en «teisho» – som kan oversettes til foredrag eller tale, men som mer «åndelig beveget» (i mangel av bedre ord...) enn akademisk.

Charok Lama er 23 år, ser ut som en guttunge, har vært munk siden han var baby og studerer nå på Sera Jey universitetet for høyere buddhistiske studier. Det er kanskje ikke så overraskende at jeg er skeptisk til «guruer» og opphøyde mennesker. Men denne unge lamaen bergtok meg og for første gang i mitt liv lurte jeg på om jeg hadde møtt et opplyst menneske.

Fascinerende.

Den første kvelden tok han alle de hundre tilstedeværende med stor storm. Jeg har aldri tidligere vært vitne til et menneske som har snakke med så stor overbevisning, inderlig hengivenhet og tilstedeværelse om noen av de mest sentrale temaer innenfor buddhismen. Det føltes som om han snek seg inn i bevisstheten min, og brukte mine egne oppfatninger av virkeligheten - og følelsene som oppsto i meg der og da - slik at jeg selv kunne se hvordan det er fatt med meg. Når han i etterkant påpekte hvilke grep han bevisst hadde brukt for å fremprovosere denne effekten var jeg ikke langt unna å rope: «Ta alle pengene mine! Jeg legger hele skjebnen min i hendene dine O store Guru! Vis meg hvordan jeg skal leve!».

Jeg overdriver selvsagt. Men den kvelden snuste jeg litt på hvilke følelser som er sving hos folk når de gjør sånt. Der og da hadde jeg oppriktig følelse av at han kunne lære meg noe jeg ikke ville være i stand til å finne ut på egenhånd. Og at jeg burde oppsøke ham flere ganger.

Han var nesten like overbevisende og sjarmerende den andre gangen vi møtte ham. Men jeg var bedre forberedt den kvelden. På det tidspunktet hadde vi, på kurset jeg deltok på, blitt presentert for en rekke «vitenskapelige bevis» for reinkarnasjon i seg selv og hvordan man finner fram til reinkarnasjoner av lamaer og andre høytstående vesener.

Når en lama dør bygges det en spesiell kremasjonsovn som bare skal brukes for ham. Etter at liket er brent leter man nøye gjennom asken etter tegn: både på graden av opplysning hos den avdøde og hvor reinkarnasjonen er å finne. På Kopan har de et relikvierom hvor vi fikk se noen av disse bevisene: Beinrester og det de kaller «perler», og en rekke blod-, hjerne- og tungerelikvier. I asken finner man også det de mener er avtrykket av en babyfot som peker i retningen reinkarnasjonen befinner seg. Disse tegnene tolkes så både av høytstående geistlige og av spesielle astrologer, og man starter letingen etter et barn i passende alder som bor på forutsett sted. Barna «testes» så på ulike vis og når man tror man har funnet den rette må han godkjennes av Dalai Lama som en reinkarnasjon av den spesifikke lamaen.

Jeg er enten for høflig, for feig eller for lat til å stille kritiske spørsmål (som de nok uansett hadde hatt gode svar på). De fortalte imidlertid om én lama ikke hadde etterlatt seg noen tegn i kremasjonsasken fordi temperaturen hadde vært for høy i ovnen. Noe som gir meg de vitenskapelige bevisene jeg trenger for at disse tegnene nok heller har sin årsak i kremasjonsmetodene enn med reinkarnasjon.

Så jeg tror jo ikke Charok Lama er en reinkarnasjon av en tidligere mester. Men det betyr jo nødvendigvis ikke at han ikke har masse å fare med likevel og sikkert kunne lært meg både dette og hint om meg selv. Det var ikke noe tvil om at han har mye kunnskap og at en oppvekst i kloster under omfattende åndelig veiledning former deg som menneske. Men når jeg kom til stykket skjønte jeg vel at jeg overhode ikke var så klar for å få en tibetansk guru som jeg trodde etter det første møtet.

Det kan nemlig hende at jeg rett og slett ble litt spirituelt forført den første kvelden.

Jeg hadde blitt forført av et språk jeg ikke har hørt før. Det språket du får når du har vokst opp i den overbevisning om at du er født med helt spesielle egenskaper. Selvtilliten du får når folk ikke stiller noen som helst spørsmål ved din berettigelse til å belære folk eller veilede dem spirituelt. Det språket du får når du er hellig overbevist om at det du snakker om er fullstendig sant. Jeg tror det er veldig god leveregel å være forsiktig når noen flørter litt for heftig med synet du har på deg selv, verden og selveste livet.

Vi driver jo ikke med sånt i zen. Noe av det jeg så langt har satt aller mest pris på ved å lære mer om andre buddhistiske tradisjoner på denne turen er hva det lærer meg om zen. Ting settes i relieff og får meg til å stille spørsmål både ved zen og hvordan livet leves.

I zen heter det «great doubt - great enlightenment». Kun ved å nære en dyp tvil ved alt rundt og i deg selv kan du ha et håp om det minste glimt av opplysning (zen er ikke spesielt forførerisk som du kanskje skjønner). Ingenting er gitt, ingenting kan læres fra en bok. Du må gi deg i kast med verden med stor tvil, stor tro og stor utholdenhet, og kun på denne måten kan og må du selv erfare hva som er sant og riktig.

Portrett av lamaen som veldig ung mann

Kinesisk zen

Da buddhismen reiste fra India til Kina ca 600 år etter Kristus utviklet den seg til chanbuddhisme. Ordet “chan” kommer fra “dhyāna” på sanskrit, som betyr meditasjon. “Chan” ble så til “zen” på japansk.

Det kinesiske klosteret i Lumbini er så langt det eneste stedet hvor det praktiseres zen der. Et større japansk klosteranlegg er under oppføring og det kunne se ut til at det kommer til å bli et sotozen sted, men enn så lenge er altså kineserne enerådende.

Kina i Nepal

Jeg har lært at det var Bodhidharma som brakte buddhismen fra India til Kina. Men det kan virke som om kineserne selv er av en litt annen oppfatning. Utenfor det kinesiske området sto denne karen (som jeg først trodde var en av de mange kvinnelige kinesiske zen mesterne (alle ser jo klin like ut) - og ble ekstra glad fordi det ikke er å nekte for at man beveger seg i en mannlig verden når man beveger seg i Buddhaland):

Det viste seg imidlertid at dette er Xuan Zang som tilsynelatede er den kineserne selv mener bragte buddhismen til Kina. Nå skal jeg ikke være fordomsfull, men jeg skal være det likevel: Det ryktes at kinesere fortrekker hjemmedyrket fremfor import så kanskje det er derfor ikke Bodhidharma gis store æren.

Noe du finner igjen i alle zentempler over hele verden er ulike varianter av han’er - som man slår på for å gi ulike signaler i løpet av dagen. Jeg vil anta at de først og fremst løser de kommunikasjonsutfordringene man støter på når man har mange mennesker spredt utover større områder, som ikke har klokke og som i lengre perioder ikke skal snakke. På Rinzai zen senter i Oslo hvor jeg praktiserer til daglig har vi en i tre som brukes til å starte de største bolkene av meditasjon under retreater for å minne oss på følgende:

“Liv og død er en alvorlig sak. Tiden flyr hurtig som en pil. Vær årvåken og oppmerksom. Aldri skjødesløs eller ødsel”

Når vi slår på den skal alt arbeid som foregår utenfor meditasjonsrommet (zendo) stoppe opp, og det er en tradisjon jeg setter stor pris på, det er fint å få en påminnelse om at du ikke skal leve evig og bør bruke tiden så godt du kan.

De hadde to ulike hans hengende i det kinesiske klosteret. en fisk og en himmel han. Jeg vet ikke hva fisken brukes til (det finner jeg forhåpentligvis ut etter hvert), men skyen ble brukt til å signalisere mattidene i zenklosteret jeg besøkte sist sommer.

Chanbuddhismen er litt mystisk for meg og jeg har veldig lyst til å lære mer om den. Planen er derfor å tilbringe litt tid i et shaolinkloster når jeg kommer meg til Kina om et par måneder. Det er mulig jeg må passe meg for å bringe opp Bodhidharma for ikke å tråkke på ømme tær. Men det er ingen tradisjoner jeg kjenner til som har så mange kvinnelige mestere (og zendiktere) som den kinesiske og derfor er den spesielt interessant.

Nå venter imidlertid straks ti dager med tibetanske buddhisme i åsen over Kathmandu.