Reisebrev fra Bhutan: Lungekrymp

Jeg har kommet meg til Bhutan. Jeg tror det er verdens minste land. Men det er det jo ikke. (Island har for eksempel bare halvparten så mange innbyggere som Bhutan har). Alle kjenner hverandre. Sjåføren min lekte med kongen som barn (ja- jeg har min egen sjåfør: Som tydeligvis har vokst opp i langt finere kretser enn meg). Når vi snakker om “land”: Det finnes nesten ikke. Det finnes fjell og så finnes det dalbunner. I disse dalbunnene skal alt skje, folk skal bo der, land skal dyrkes, det skal renne elvevann og det skal finnes skoler, offentlige bygninger, sykehus og butikker. Det er bra de ikke er så mange folk: Det er ikke plass.

Det første som skjedde etter at jeg hadde fått oppleve det som beskrives som en av verdens farligste landinger (flyet svinger gjennom en ganske smal dal og pilotene må gjøre det manuelt uten hjelp av navigasjonsutstyr), var at ingen av bankkortene mine virket. 10 dager uten penger er trist. Etter mye ringing og chatting med banken hjemme i Norge, som absolutt ikke kunne hjelpe meg, endte det opp med at jeg måtte låne penger av reiseselskapet jeg reiser med. Tips hvis du skal til Bhutan: Sjekk at banken din godtar at kortet brukes med magnetstripe (konspiratoriske bhutanere fortalte meg at Nepal har kvalt tilgangene deres til automater som leser chip uten at jeg helt kan skjønne hvorfor Nepal skulle ha noen glede av det).

Den andre tingen som skjedde var at jeg ble matforgiftet etter inntak av nasjonalretten Ema Datshi som består av chilli og ost. To ting jeg liker veldig godt. Foruten å gjøre meg sengeliggende i 24 timer resulterte dette også at jeg overhode ikke har lyst på Bhutansk mat. Og det er en smule upraktisk når du skal befinne deg i Bhutan i 8 dager til. Så jeg lever på ris, nudler og dampede grønnsaker om dagen. Bhutanere tror all helse kommer fra å spise godt så guiden min (ja- jeg har min egen guide også) forsøker desperat å få meg til å spise mer av alt jeg ikke har lyst på.

Men etter en litt utfordrende start er jeg nå i full gang med å oppleve hva landet har å by på. Jeg har allerede besøkt mange templer, hilst på smilende folk som har bydd på te og drikke, ledd med noen hyggelige gamlinger av at det er slitsomt å gå i oppoverbakker, og overnattet på en buddhistisk “høyskole” langt oppe i i fjellet.

Dodreydrak buddhistinstitutt ligger omtrent 3500 meter over havet og er så langt så høyt oppe jeg har vært i verden. Jeg kjente høyden allerede da jeg befant meg på Kopan, så jeg har vært spent på hvordan kroppen ville reagere på det. Turen opp til Dodreydrak, som ligger ovenfor Thimpu (hovedstaden i Bhutan) tok 2,5 time og 1300 høydemeter. Å bevege seg i høyden føles som om lungene plutselig har krympet minst to størrelser. Jeg blir andpusten av langt mindre anstrengelse enn vanlig og spesielt å gå i oppoverbakker eller trapper krever unormal innsats.

Løsningen du blir gitt er å ta det med ro. Du må rett og slett sette på håndbrekket (hadde jeg hatt førerkort er jeg sikker på at jeg kunne kommet med en langt bedre gir-metafor her), og bevege deg langsommere enn du normalt ville gjort. Det er en ganske god og vanskelig øvelse. Å hindre seg selv fra å yte opp mot maksimalt, men holde seg på middels er utfordrende for meg. Du må holde igjen fra ditt normale bevegelsesmønster for ikke å presse deg for mye. Det minner litt om meditasjon. Hvis du presser på for mye når du mediterer kommer du sjelden noen vei, presser du ikke i det hele tatt står du bom stille. I stedet må du finne et mer balansert sted i deg selv hvor du gjør akkurat nok og godtar at middels eller «helt passe» nok er det du trenger.

Eminem-Dharma fra klosterveggen.  

Om Mani Padme Hum

I ti dager våknet jeg rundt halv fem av et monster av en gong, tassende føtter, bjeller, trompeter og sutraer og mantraer på tibetansk. Flere hundre av de fastboende munkene på Kopan starter dagen i tantrahallen (nei…ikke den typen tantra), mens jeg kunne holde varmen under dyna med varmeflasken jeg fikk låne av en mer forutseende kursdeltaker (en fordel med å bevege seg i buddhistiske kretser er at folk har en tendens til å være snille).

Klostre er kalde og denne våren har visst bydd på ekstra kaldt vær i Nepal. En morgen var det til og med snø på alle åssidene rundt oss og vi fikk lære at i Nepal er det ikke fjell hvis det ikke ligger snø på dem hele året. Det vi kaller fjell i Norge er bare småstein i Himalaya.

Vi startet hver dag klokken 06.45 med 45 minutters meditasjon. Etter frokost var det undervisning i buddhistisk filosofi og troslære, med diskusjonsgrupper kun avbrutt av lunsj. Etter te klokken 17 var det ny runde med meditasjon, og etter middag var det ulikt program som ofte varte til 21.30. Ikke noe hvilehjem med andre ord.

Kopanklosteret har eksistert i snart 50 år og har i hele denne tiden tatt i mot utenlandske gjester. De tilhører Geluktradisjonen som er en av fire ulike tibetanske buddhistretningene. Tradisjonen kjennetegnes ved et stort fokus på boklig lærdom og mye intellektuell debatt. Nesten hver dag kunne vi bivåne strengt koreograferte og rituelle “dharma kamper” hvor hver enkelt student blir utfordret av sine medstudenter, enten to og to eller i større grupper. Fra de er omtrent 7 år gamle begynner munkene å memorere skriftene. Fra de begynner de seriøse studiene sine og frem til de oppnår en full akademisk grad tar det 17 år, og noen velger til og med 6 år påbygging til dette. “Buddhas ord og gjerninger” utgjør 108 bind i den tibetanske tradisjonen. Legger du til noen tusen år med kommentarer og tolkninger kan man jo bare forestille seg hvor stort pensum faktisk er. Og du skal kunne mye av det utenatt .

Du merker at Gelukene har pedagogisk innstilling til det de driver med - alt vi ble presentert for i løpet av kurset ble gjentatt minst tre ganger: Først i undervisningsform, deretter i diskusjonsgrupper og til sist som analytisk meditasjon hvor hovedpoengene nok en gang ble gjentatt (ofte mens du ble oppfordret til å sette det i sammenheng med eget liv).

Siden jeg kommer fra en tradisjon som har mye større fokus på at du direkte kan erfare sannheten må jeg vel tilstå at jeg aldri i løpet av mine 8 år som buddhist har blitt eksponert for så mye “lære”. Det var interessant å få et gjenhør (dog med buddhistisk vinkling) med temaer som ble kalt for ontoglogi, erkjennelsesteori og identitetsfilosofi da jeg studerte filosofi for mange år siden.  Jeg har lært mye som jeg vil bygge videre på, og en del ting som jeg nok lar ligge.

Jeg fryktet jo lange utredninger om karma og dårlig gjenfødsel, og det var noen dager jeg slet rimelig mye. Min legning er nok zen heller enn tibetansk. Selv om de nærmest benekter det (eller i hvert fall ikke har så lyst til å snakke høyt om det) er den tibetanske buddhismen preget av noen sjamanistiske trekk, som i mitt vestlige, naturvitenskapelige hode er vanskelig å svelge. Det er mye ofring - av vann, mat, smørskulpturer, penger - og mange ulike ritualer, renselsesritualer (blant annet med bruk av ild), for ikke å snakke om utallige mantraer som skal gjentas utallige ganger i løpet døgnet for å rense karmaen din og sikre en god gjenfødsel. 

Vi ble også eksponert for en vaskeekte reinkarnert lama (han fortjener en egen post), en haug med relikvier og en film om fremgangsmåten som blir benyttet for å finne en reinkarnasjon. Jeg klarer jo ikke å tro på slikt og blir litt beklemt av det. Det oppstår en skvis fordi jeg føler meg respektløs hvis jeg viser at jeg ikke tror på det, samtidig som det føles som å lyve når jeg bare nikker og smiler når jeg blir presentert for det jeg innerst inne tenker er sludder og vås. Av og til er det vanskelig å være så grei som man ønsker. Det må sies at de alltid gjentok at det var opp til oss selv om vi ville tro på det eller ikke, så de sto ikke og truet med gjenfødsel som “hungry ghost” eller i helvete.

Vi ble oppfordret til å være stille frem til etter lunsj hver dag og det er interessant å se hvor vanskelig sånt er for folk. Særlig inderne og sør-europerne klarte jo ikke å holde kjeft frem til frokost en gang. Nok en gang måtte jeg gå noen alvorsrunder med meg selv for ikke å irritere meg alt for mye over folk som ikke klarer å følge de enkleste regler. Jeg har kommet frem til at nordmenn nok er genetisk begunstiget når det gjelder stillhet. Når det er sagt var det mange potensielle irritasjonsmomenter på dette kurset. En stpr andet av deltakerne var backpackere i 20 års alderen og de bringer jo med seg noen utfordrende kulturutrykk i form av uvasket hår, mønstrete posebukser i batikk og morsomme sjongleringsleketøy. Deretter var det en broket forsamling av godt voksne folk som enten hadde sett (Buddha-)lyset eller hadde et sterkt ønske om å se det. Men stort sett var folk både hyggelige, interessant og morsomme, og jeg traff til og med noen jeg kommer til å gjøre en innsats for å treffe igjen.

Kurset ble avsluttet med to dager i stillhet hvor vi gjennomførte 7 meditasjonsøkter à 45 minutter per dag. Disse ble litt masete for meg. Jeg er vant med stille meditasjon, men disse øktene vekslet mellom ledet visualisering og analytisk meditasjon. De siste gjorde meg litt nedtrykt fordi jeg ofte syns jeg havnet i en evig gjentagende runddans av all min dårlige karma. Visualiseringene likte jeg derimot veldig godt. Den siste kvelden hadde vi en økt hvor vi benyttet Tonglen: en teknikk som går ut på at du puster inn andres lidelse og puster ut det de trenger for å få det bedre. Så om du har følt at livet går deg litt mindre imot i det siste vet du hvorfor. Formålet med teknikken er å oppøve medfølelse for alle vesener. Vi avsluttet med å synge “Om Padme Mani Hum”- mantraet i 15 minutter og det ble såpass “kombaya”-stemning at jeg fikk tårer i øynene. Sånn kan det gå - selv med naturvitenskapelige og rasjonelle vesener.

Kopan

Når dette publiseres er jeg på Kopan hvor jeg tilsynelatende må sverge på alt jeg har kjært at jeg ikke skal bruke internett, lese sekulær litteratur, høre på musikk eller drive med andre forferdeligheter som å drepe eller lyve.

Tibetansk buddhisme er veldig forskjellig fra zen. Der zen er svært lite fargerikt (svarte kapper uten noe særlig pynt for eksempel) byr den tibetanske på farger, gull, masse instrumenter og spektakulære ritualer. Zen gir stort sett svært lite føringer for hvordan du skal meditere hvis du bare holder deg til formen (det vil si følger reglene for hvordan du skal oppføre deg i zendo (meditasjonsrommet)). Den tibetanske er i motsetning til dette full at en stor mengde tilsynelatende komplekse praksiser som legger klare føringer for det som skal foregå på innsiden av deg når du mediterer. 

Jeg skal delta på et ti dagers introduksjonskurs på Kopan, noe jeg først og fremst gjør fordi jeg er nysgjerrig på meditasjonsformene de driver med.  Det finnes litt ymse tilbakemeldinger på kurset på nettet så jeg håper jeg ikke vil bli frustrert over uendelig messing om dårlig karma og at jeg etter alle solemerker nok vil få en dårlig gjenfødsel. 

Utsikt over Kathmandu fra Kopan. Kort tid før bildet ble tart så jeg en forurensningsmåling som gikk fra grønn til mørk rød. Luftkvaliteten settes til mørke rød når det måles over 300 ett eller annet. Denne dagen viste målingen 480...

Gompaen hvor undervisningen vil skje.  

Kinesisk zen

Da buddhismen reiste fra India til Kina ca 600 år etter Kristus utviklet den seg til chanbuddhisme. Ordet “chan” kommer fra “dhyāna” på sanskrit, som betyr meditasjon. “Chan” ble så til “zen” på japansk.

Det kinesiske klosteret i Lumbini er så langt det eneste stedet hvor det praktiseres zen der. Et større japansk klosteranlegg er under oppføring og det kunne se ut til at det kommer til å bli et sotozen sted, men enn så lenge er altså kineserne enerådende.

Kina i Nepal

Jeg har lært at det var Bodhidharma som brakte buddhismen fra India til Kina. Men det kan virke som om kineserne selv er av en litt annen oppfatning. Utenfor det kinesiske området sto denne karen (som jeg først trodde var en av de mange kvinnelige kinesiske zen mesterne (alle ser jo klin like ut) - og ble ekstra glad fordi det ikke er å nekte for at man beveger seg i en mannlig verden når man beveger seg i Buddhaland):

Det viste seg imidlertid at dette er Xuan Zang som tilsynelatede er den kineserne selv mener bragte buddhismen til Kina. Nå skal jeg ikke være fordomsfull, men jeg skal være det likevel: Det ryktes at kinesere fortrekker hjemmedyrket fremfor import så kanskje det er derfor ikke Bodhidharma gis store æren.

Noe du finner igjen i alle zentempler over hele verden er ulike varianter av han’er - som man slår på for å gi ulike signaler i løpet av dagen. Jeg vil anta at de først og fremst løser de kommunikasjonsutfordringene man støter på når man har mange mennesker spredt utover større områder, som ikke har klokke og som i lengre perioder ikke skal snakke. På Rinzai zen senter i Oslo hvor jeg praktiserer til daglig har vi en i tre som brukes til å starte de største bolkene av meditasjon under retreater for å minne oss på følgende:

“Liv og død er en alvorlig sak. Tiden flyr hurtig som en pil. Vær årvåken og oppmerksom. Aldri skjødesløs eller ødsel”

Når vi slår på den skal alt arbeid som foregår utenfor meditasjonsrommet (zendo) stoppe opp, og det er en tradisjon jeg setter stor pris på, det er fint å få en påminnelse om at du ikke skal leve evig og bør bruke tiden så godt du kan.

De hadde to ulike hans hengende i det kinesiske klosteret. en fisk og en himmel han. Jeg vet ikke hva fisken brukes til (det finner jeg forhåpentligvis ut etter hvert), men skyen ble brukt til å signalisere mattidene i zenklosteret jeg besøkte sist sommer.

Chanbuddhismen er litt mystisk for meg og jeg har veldig lyst til å lære mer om den. Planen er derfor å tilbringe litt tid i et shaolinkloster når jeg kommer meg til Kina om et par måneder. Det er mulig jeg må passe meg for å bringe opp Bodhidharma for ikke å tråkke på ømme tær. Men det er ingen tradisjoner jeg kjenner til som har så mange kvinnelige mestere (og zendiktere) som den kinesiske og derfor er den spesielt interessant.

Nå venter imidlertid straks ti dager med tibetanske buddhisme i åsen over Kathmandu.

Krysantemum

Barn er barn selv om de er munker. De eldre munkene så ut til å ha full forståelse for at krysantemumblader mest av alt er underholdning mens det foregår heller langtekkelige belæringer om de 37 Boddhisattva praksisene.

Buddhas fødested

Jeg tror ikke en reise er en pilgrimsreie hvis den ikke innebærer å besøke hellige steder. Så på enden av en 11 timers humpete busstur ventet Lumbini - Buddhas fødested. Lumbini sentrum er et relativt usjarmerende sted, full av gjørme, støv, generiske spisesteder og gjestehus som alle har liktlydende navn i håp om at du ikke skal skjønne at du ikke befinner deg på stedet som hadde best anmeldelser på Tripadvisor.

De store områdene som omgir Mayadevi tempelet, som inneholder palassruinene og det eksakte stedet hvor Buddha ble født (jeg er en smule skeptisk til den historien må det innrømmes), er imidlertid ganske fine. Nesten alle de buddhistiske landene har bygd klostre og templer i området, det er flere internasjonale meditasjonssentre representert, det er en stor park, en fin kanal og massevis av mer eller mindre smakfulle buddhistiske utsmykninger.

Jeg besøkte Mayadevi tempelet så snart tidligere omtalte 11 timer med hump var tilbakelagt . Det var både ganske forvirrende og masete. Både i parkområdet rundt og inne i selve tempelet var det et voldsomt til liv. Tilsynelatende tok ingen alle plakatene om at man skal være stille, ikke fotografere, stå i kø, ikke spytte eller ikke bruke mikrofon noe særlig alvorlig. Det er mulig de nepalske myndighetene burde bruke noen av de pengene de får fra alle verdenshjørner - til enorme buddhastatuer - på oversettelser av plakater i stedet.

Selv om jeg har meditert daglig i snart 8 år blir jeg irritert når folk oppfører seg slik folk pleier å oppføre seg: Altså blir veldig ivrige og glemmer seg bort, bare tenker på seg selv eller generelt gir blaffen. Ekstra sur blir jeg når jeg begynner å tenke på at de aller fleste av de som er tilstede er buddhister og derfor burde vite både dette og hint om å følge regler og å tenke på andre fremover seg selv. Jeg trenger definitivt å jobbe litt mer med meg selv.

Inne i tempelet kan man være vitne til hvor mange ulike uttrykk og varianter det finnes av buddhister i verden. Det var tibetanske munker og nonner som sirkulerte rundt fødestedet i et rimelig raskt tempo mens de messer “Om mani padme hum”, det var koreanere som beveget seg rundt ved hjelp av fulle prostrasjoner (hvor de ligger nede på gulvet), det var thaier som kastet penger på alt de kunne, det var srilankere som kysset steinveggen bak fødestedet, det var noen vietnamesiske nonner som strålte av opplyst ro mens de dyttet noe hemmelig inn i et sprekk, det var til og med et par vestlige skogsbuddhister som satt og forsøkte å meditere inne i et hjørne. Det var en gjeng med indere der også, men de bar alle ytre tegn på å være hinduer og virket mest opptatt av å skape full oppstandelse i køen de ikke hadde noen intensjoner om å stå i og ved å forsøke å ta gruppefoto foran palassruinene. I og med at munker og nonner i det daglige går foran hjemmeboende buddhister, og også har sine egne strenge hierarkiske måter å gjøre ting på blir det selvsagt mye kaos når en har en lang kø som skal frem til selve fødestedet som består av både vanlige mennesker og ordinerte. Dessuten er det jo ikke gitt hva som er den hierarkiske orden buddhistretningene i mellom.

Utenfor palassveggene virket det enhver østasiatisk munk hadde tatt med seg bærbart mikrofonutstyr som de brukte til å holde både det som virket som planlagte og impulsive dharmataler og sikkert gjorde sitt beste for å spre det gode buddhabudskap.

Det er lite av den buddhismen jeg har vært vitne til i Lumbini som jeg føler meg hjemme i. Hengivenheten og inderligheten folk fremviser til det som for meg kun er en stein eller en figur er jo oppriktig nok, men jeg er nok for rasjonell og “ikke-troende”. Det er en god del ting buddhister på tvers av alle retninger har til felles, men det er også en hel del som skiller. Zenbuddhismen tror for eksempel ikke på reinkarnasjon eller på at man kan oppnå kjærlighet, lykke, penger eller arvinger ved å ofre røkelse eller mat til en buddhastatue. De færreste zenbuddhister vil føle seg hjemme i en buddhisme som tror man kan oppnå noe som helst ved å utføre bestemte ritualer eller gjerninger. Og det er nok en av grunnene til at det er zenbuddhist jeg er.

For meg var det mer interessant å se Siddharta Gautamas fødested som turist enn som buddhist. Men jeg forsøkte likevel å meditere under et tre rett ved tempelet. Det var fint, men varte ikke så lenge, dels på grunn av hissige mygg og dels på grunn av folk syns det jeg gjorde var såpass kuriøst at de tok bilder av meg mens jeg satt der.

Det var ikke bare folk rundt meg som tok bilde av meg når jeg mediterte. Kamerat mitt klarte å ta et mens jeg fomlet meg på plass også.

Patan

I dag har jeg vandret rundt i Patan (som tidligere var et eget kongerike, men som nå er blitt redusert til by).

Nepal er overraskende enkelt. Folk er blide og hjelpsomme. Det er lite mas om å kjøpe ting og bortsett fra noen overivrige guider (som begge selvfølgelig hadde gode venner i Oslo) og noen tempelfolk som likte å loppe damer som nettopp har ramlet av båten får jeg gå i fred.

Trafikken er interssant på særasiatisk vis. Jeg havnet mitt oppe i den verste rushtrafikken i seks-tiden i dag - hundrevis av mopeder og motorsykler som sto stokk stille, samt noen sykler og biler også. Men det går gemyttlig for seg - de gående bare trasker igjennom og bryr seg ikke om å være i veien. 

I Patan finnes det i likhet med Kathmandu en Durbarplass.  Den ble alvorlig skadet i jordskjelvet i 2016, men det jobbes hardt for å bygge alt opp igjen - ved hjelp av penger fra det japanske folk (som det sto på plakater overalt).  Det gjelder egentlig overalt hvor jeg har gått - gamle bygninger som støttes opp av påler og stort sett står tomme og uendelige mengder byggeplasser. 

I morgen reiser jeg til Lumbini med luksuriøs turistbuss ifølge eieren av gjestehuset jeg bor på. Den som venter får se.