Reisebrev fra Bhutan: Lungekrymp

Jeg har kommet meg til Bhutan. Jeg tror det er verdens minste land. Men det er det jo ikke. (Island har for eksempel bare halvparten så mange innbyggere som Bhutan har). Alle kjenner hverandre. Sjåføren min lekte med kongen som barn (ja- jeg har min egen sjåfør: Som tydeligvis har vokst opp i langt finere kretser enn meg). Når vi snakker om “land”: Det finnes nesten ikke. Det finnes fjell og så finnes det dalbunner. I disse dalbunnene skal alt skje, folk skal bo der, land skal dyrkes, det skal renne elvevann og det skal finnes skoler, offentlige bygninger, sykehus og butikker. Det er bra de ikke er så mange folk: Det er ikke plass.

Det første som skjedde etter at jeg hadde fått oppleve det som beskrives som en av verdens farligste landinger (flyet svinger gjennom en ganske smal dal og pilotene må gjøre det manuelt uten hjelp av navigasjonsutstyr), var at ingen av bankkortene mine virket. 10 dager uten penger er trist. Etter mye ringing og chatting med banken hjemme i Norge, som absolutt ikke kunne hjelpe meg, endte det opp med at jeg måtte låne penger av reiseselskapet jeg reiser med. Tips hvis du skal til Bhutan: Sjekk at banken din godtar at kortet brukes med magnetstripe (konspiratoriske bhutanere fortalte meg at Nepal har kvalt tilgangene deres til automater som leser chip uten at jeg helt kan skjønne hvorfor Nepal skulle ha noen glede av det).

Den andre tingen som skjedde var at jeg ble matforgiftet etter inntak av nasjonalretten Ema Datshi som består av chilli og ost. To ting jeg liker veldig godt. Foruten å gjøre meg sengeliggende i 24 timer resulterte dette også at jeg overhode ikke har lyst på Bhutansk mat. Og det er en smule upraktisk når du skal befinne deg i Bhutan i 8 dager til. Så jeg lever på ris, nudler og dampede grønnsaker om dagen. Bhutanere tror all helse kommer fra å spise godt så guiden min (ja- jeg har min egen guide også) forsøker desperat å få meg til å spise mer av alt jeg ikke har lyst på.

Men etter en litt utfordrende start er jeg nå i full gang med å oppleve hva landet har å by på. Jeg har allerede besøkt mange templer, hilst på smilende folk som har bydd på te og drikke, ledd med noen hyggelige gamlinger av at det er slitsomt å gå i oppoverbakker, og overnattet på en buddhistisk “høyskole” langt oppe i i fjellet.

Dodreydrak buddhistinstitutt ligger omtrent 3500 meter over havet og er så langt så høyt oppe jeg har vært i verden. Jeg kjente høyden allerede da jeg befant meg på Kopan, så jeg har vært spent på hvordan kroppen ville reagere på det. Turen opp til Dodreydrak, som ligger ovenfor Thimpu (hovedstaden i Bhutan) tok 2,5 time og 1300 høydemeter. Å bevege seg i høyden føles som om lungene plutselig har krympet minst to størrelser. Jeg blir andpusten av langt mindre anstrengelse enn vanlig og spesielt å gå i oppoverbakker eller trapper krever unormal innsats.

Løsningen du blir gitt er å ta det med ro. Du må rett og slett sette på håndbrekket (hadde jeg hatt førerkort er jeg sikker på at jeg kunne kommet med en langt bedre gir-metafor her), og bevege deg langsommere enn du normalt ville gjort. Det er en ganske god og vanskelig øvelse. Å hindre seg selv fra å yte opp mot maksimalt, men holde seg på middels er utfordrende for meg. Du må holde igjen fra ditt normale bevegelsesmønster for ikke å presse deg for mye. Det minner litt om meditasjon. Hvis du presser på for mye når du mediterer kommer du sjelden noen vei, presser du ikke i det hele tatt står du bom stille. I stedet må du finne et mer balansert sted i deg selv hvor du gjør akkurat nok og godtar at middels eller «helt passe» nok er det du trenger.