Buddhas fødested

Jeg tror ikke en reise er en pilgrimsreie hvis den ikke innebærer å besøke hellige steder. Så på enden av en 11 timers humpete busstur ventet Lumbini - Buddhas fødested. Lumbini sentrum er et relativt usjarmerende sted, full av gjørme, støv, generiske spisesteder og gjestehus som alle har liktlydende navn i håp om at du ikke skal skjønne at du ikke befinner deg på stedet som hadde best anmeldelser på Tripadvisor.

De store områdene som omgir Mayadevi tempelet, som inneholder palassruinene og det eksakte stedet hvor Buddha ble født (jeg er en smule skeptisk til den historien må det innrømmes), er imidlertid ganske fine. Nesten alle de buddhistiske landene har bygd klostre og templer i området, det er flere internasjonale meditasjonssentre representert, det er en stor park, en fin kanal og massevis av mer eller mindre smakfulle buddhistiske utsmykninger.

Jeg besøkte Mayadevi tempelet så snart tidligere omtalte 11 timer med hump var tilbakelagt . Det var både ganske forvirrende og masete. Både i parkområdet rundt og inne i selve tempelet var det et voldsomt til liv. Tilsynelatende tok ingen alle plakatene om at man skal være stille, ikke fotografere, stå i kø, ikke spytte eller ikke bruke mikrofon noe særlig alvorlig. Det er mulig de nepalske myndighetene burde bruke noen av de pengene de får fra alle verdenshjørner - til enorme buddhastatuer - på oversettelser av plakater i stedet.

Selv om jeg har meditert daglig i snart 8 år blir jeg irritert når folk oppfører seg slik folk pleier å oppføre seg: Altså blir veldig ivrige og glemmer seg bort, bare tenker på seg selv eller generelt gir blaffen. Ekstra sur blir jeg når jeg begynner å tenke på at de aller fleste av de som er tilstede er buddhister og derfor burde vite både dette og hint om å følge regler og å tenke på andre fremover seg selv. Jeg trenger definitivt å jobbe litt mer med meg selv.

Inne i tempelet kan man være vitne til hvor mange ulike uttrykk og varianter det finnes av buddhister i verden. Det var tibetanske munker og nonner som sirkulerte rundt fødestedet i et rimelig raskt tempo mens de messer “Om mani padme hum”, det var koreanere som beveget seg rundt ved hjelp av fulle prostrasjoner (hvor de ligger nede på gulvet), det var thaier som kastet penger på alt de kunne, det var srilankere som kysset steinveggen bak fødestedet, det var noen vietnamesiske nonner som strålte av opplyst ro mens de dyttet noe hemmelig inn i et sprekk, det var til og med et par vestlige skogsbuddhister som satt og forsøkte å meditere inne i et hjørne. Det var en gjeng med indere der også, men de bar alle ytre tegn på å være hinduer og virket mest opptatt av å skape full oppstandelse i køen de ikke hadde noen intensjoner om å stå i og ved å forsøke å ta gruppefoto foran palassruinene. I og med at munker og nonner i det daglige går foran hjemmeboende buddhister, og også har sine egne strenge hierarkiske måter å gjøre ting på blir det selvsagt mye kaos når en har en lang kø som skal frem til selve fødestedet som består av både vanlige mennesker og ordinerte. Dessuten er det jo ikke gitt hva som er den hierarkiske orden buddhistretningene i mellom.

Utenfor palassveggene virket det enhver østasiatisk munk hadde tatt med seg bærbart mikrofonutstyr som de brukte til å holde både det som virket som planlagte og impulsive dharmataler og sikkert gjorde sitt beste for å spre det gode buddhabudskap.

Det er lite av den buddhismen jeg har vært vitne til i Lumbini som jeg føler meg hjemme i. Hengivenheten og inderligheten folk fremviser til det som for meg kun er en stein eller en figur er jo oppriktig nok, men jeg er nok for rasjonell og “ikke-troende”. Det er en god del ting buddhister på tvers av alle retninger har til felles, men det er også en hel del som skiller. Zenbuddhismen tror for eksempel ikke på reinkarnasjon eller på at man kan oppnå kjærlighet, lykke, penger eller arvinger ved å ofre røkelse eller mat til en buddhastatue. De færreste zenbuddhister vil føle seg hjemme i en buddhisme som tror man kan oppnå noe som helst ved å utføre bestemte ritualer eller gjerninger. Og det er nok en av grunnene til at det er zenbuddhist jeg er.

For meg var det mer interessant å se Siddharta Gautamas fødested som turist enn som buddhist. Men jeg forsøkte likevel å meditere under et tre rett ved tempelet. Det var fint, men varte ikke så lenge, dels på grunn av hissige mygg og dels på grunn av folk syns det jeg gjorde var såpass kuriøst at de tok bilder av meg mens jeg satt der.

Det var ikke bare folk rundt meg som tok bilde av meg når jeg mediterte. Kamerat mitt klarte å ta et mens jeg fomlet meg på plass også.