Patan

I dag har jeg vandret rundt i Patan (som tidligere var et eget kongerike, men som nå er blitt redusert til by).

Nepal er overraskende enkelt. Folk er blide og hjelpsomme. Det er lite mas om å kjøpe ting og bortsett fra noen overivrige guider (som begge selvfølgelig hadde gode venner i Oslo) og noen tempelfolk som likte å loppe damer som nettopp har ramlet av båten får jeg gå i fred.

Trafikken er interssant på særasiatisk vis. Jeg havnet mitt oppe i den verste rushtrafikken i seks-tiden i dag - hundrevis av mopeder og motorsykler som sto stokk stille, samt noen sykler og biler også. Men det går gemyttlig for seg - de gående bare trasker igjennom og bryr seg ikke om å være i veien. 

I Patan finnes det i likhet med Kathmandu en Durbarplass.  Den ble alvorlig skadet i jordskjelvet i 2016, men det jobbes hardt for å bygge alt opp igjen - ved hjelp av penger fra det japanske folk (som det sto på plakater overalt).  Det gjelder egentlig overalt hvor jeg har gått - gamle bygninger som støttes opp av påler og stort sett står tomme og uendelige mengder byggeplasser. 

I morgen reiser jeg til Lumbini med luksuriøs turistbuss ifølge eieren av gjestehuset jeg bor på. Den som venter får se.